Valle D'Aosta, Trentino og Alto Adige 11.10.09 - av Jan Berger Henriksen
Sicilia 10.12.06 - av Odd Rydland
Campania 21.05.05 - av Odd Rydland
Toscanasmaking 17.02.02 - av Odd Rydland
Barbera 25.11.01 - av Odd Rydland
Barbaresco-smaking 25.02.02 - av Odd Rydland
Annen italiensk 03.12.00 - av Odd Rydland
Toscanasmaking 09.04.00 - av Odd Rydland
Smaking av Valpolicella - av Audun Golberg
Toscana, mai 1996 - av Pål Holst

Sicilia 10.12.06
Av Odd Rydland

Biancodicaselle 2005, Benanti  DOC Etna
Kjølig, grønn frukt, stikkelsbær, litt beskjeden nese. Markante syrer, lang og grønn finish med innslag av våte steiner og stikkelsbær også på finish.

Pietramarina Etna Bianco Superiore 96, Benanti  DOC Etna
Mere aromatisk dette, noe sødme i frukten  også, stikkelsbær og mint. Fin munnfølelse, svært mineralsk og lang med flint, lime og røyk. Flott vin.

Etna Bianco Superiore 2005, Villagrande, DOC Etna
Noe snillere stil, rik med grønne frukter, høy og gress. Lavere syrer, lett søtlig, relativt ordinær etter Pietramarinas vin.

Lamoremio 99, Benanti IGT Rosso Sicilia
Noe eik på nesen, med røde, mørke bær og lett søtlig. Men tørr og fin i munnen, stram og fast, litt lær og ganske stofflig. Bra syrer.

Lamoremio 98, Benanti IGT Rosso Sicilia
Mer tilbakeholden på nesen, noe mørkt og læraktig i aromabildet med noe eik her og. Åpenbart mer moden og tilgjengelig enn 99, noe lysere farge og eiken har sluppet taket noe mer. Faste og fine tanniner og godt syrebitt i avslutningen.

Mille e una Notte 2003, Donnafugata Doc Contessa Entellina
Toast og smørmalt, veldig ekstrahert og overmoden frukt. Noe friskhet og masse tanniner, kostbar og moderne, modernismen hadde kanskje fungert bedre i et mindre varmt år enn 2003.

Rovitello 99, Benanti  DOC Etna Rosso
Læraktig og røykpreget frukt. Rik og stilig i munnen, rettlinjet med god lengde. Nydelig, syrlig bringebærpreget frukt over en røyk- og lærpreget bakgrunn med god snerp i avslutningen. Stilig vin.

Rovitello 2000, Benanti  DOC Etna Rosso
Snillere og rundere, søtere frukt. Likevel flott nese, ikke så rettlinjet i munnen som 99 men strammer seg likevel bra opp i glasset. Ganske lekker frukt, men litt i overkant med sødme og eik.

Serra della Contessa 98, Benanti  DOC Etna Rosso
Mye syre og mineraler her, men kanskje i overkant lett i stilen. Moden frukt, litt nebbioloaktig.

Nerello Mascalese Il Monovitigno 2002 , Benanti  IGT Sicilia
Kjølig nese, med syrlig, mineralsk preg og innslag av noe røk/askeaktig. Tørr og rettlinjet med fint tannisk bitt i ettersmaken. Lang og velbalansert vin i en ganske krevende stil. Lagringsprosjekt.

Etna Rosso 2004, Villagrande, DOC Etna
Noe snillere i munnen denne, noe kortere også, men med fine, lett florale og røykaktige aromaer. Fine syrer og bra frukt.

Outis 2002, Biondi, DOC Etna
Rund og tilgjengelig både på nese og munn. Lett søtlig frukt, relativt anonym stil, ikke overdrevent moderne men mangler litt særpreg likevel.

Cerasuolo di Vittoria 2005, Planeta  DOC Cerasuolo di Vittoria
Gode mørke bæraromaer med litt underliggende lær. Elegant og fruktig, tiltalende med ren og fin lengde i en lett søtlig, nesten fløteaktig, stil.

Cerasuolo di Vittoria 2004, Cos, DOC Cerasuolo di Vittoria
Noe eik, men balanserer bra i munnen, fine syrer , noe rustikk stil.

Pithos 2005, Cos, DOCG Cerasulo di Vittoria
Svært ren og elegant frukt. Svært konsentrert, fin lengde med flott bærfrukt. Utmerket balanse, flott vin.

Pojo di Lupo 2004, Cos, IGT Sicilia
Mørke plommer og morbærpå nesen, utpreget Nero d’Avola, men lys og elegant i fargen og svært syrlig. Rik frukt og godt integrert eik.

Scyri  2001, Cos, IGT Sicilia
Noe eik her med underliggende flintaromaer. Plommer her og men kjølig balanse og udnerliggende mineralitet. Forbausende kompleks, og strålende frukt og lengde.

Frappato 2005, Occhipinti
Nydelig vin, snev av jordbær, lett og eterisk stil. Elegant og syrlig men likevel flott substans i frukten. Herlig, tørt ripspreg i finish, frisk og elegant. Fin vin.

Nero d’Avola 2005, Occhipinti
Mørkere dukt i en sursøt stil. Mørkere og noe bitrere, nesten Syrah-preget. Lang frukt, kjølig stil, flott balanse, en utmerket vin igjen.

Marsala Superiore Riserva 10 Anni, Marco de Bartoli
Mye sitrusfrukt og beskjeden oksydering. Nydelig tørr finish og flott balanse, jeg får litt Madira (sercial) assosiasjoner av dette. Deilig.

Marsala Superiore 1986, Marco de Bartoli
Ganske mørk, svært konsentrert og syrlig med masse sitrus og rosiner, sercialaktig denne og men enda mer utpreget. Man flasken er litt uklar og vinen litt ufokusert, har tydeligvis vært utsatt for luft så den stemmer ikke helt på smaken.

Moscato Passito di Pantelleria Khamma 2002, Murana
Rosin og drue, men mangler litt balanserende syre og blir derfor litt ufrisk.

Moscato Passito di Pantelleria Martingana 2001, Murana
Friskere og syrligere denne, med tydelig aprikoskarakter og med fin friskhet, tydelig syltet appelsin også. Flott lengde og en voldsom finish. Svært flott vin.

Tilbake til toppen

Et spennende arrangement med Geir Gjerdrun som primus motor og en imponerende rekke Taurasier, supplert av noen hvite og litt Piedirossobaserte rødviner i tillegg til all Aglianicoen. Mange av de røde imponerte.

Falanghina 2004. Cantina Grotto del Sole
Fin nese med innslag av grapefrukt og fersken men uten å være sjenerende tropisk. Ferskensteiner på smaken, frisk og syrlig. God konsentrasjon og frisk, steinfruktpreget lengde. Deilig.

Fiano de Avellino 2003, Feudi di San Grigorio
Snev av honning på duft, lett prikkende og syrlig, bitter finish. Eksotiske frukter, fin lengde etter litt lufting, fin vin.

Fiano de Avellino 2003, Terradora
Litt røyk og parfyme på nesen. Svær stil, men bra balanse som reddes av en liten bitterhet i finish. Mangler likevel litt friskhet etter min mening; lett skuffende.

Fiano de Avellino 2004, di meo
Atskillig lengre og mer konsentrert enn foregående, tørr og syrlig finish med fin balanse mellom bitterhet og ananaspreget frukt.

Fiano de Avellino 2004, Monte Solæ Sirius
Meget rik og honningpreget men med flott underliggende mineralitet. Dessverre litt stikkende i finish og mangler litt lengde.

Greco di Tufo 2004,  di Meo
Litt lett i frukten og i overkant bitter i finish. Tja?

Greco di Tufo Loggia della Sera 2004, Terradora
Fint trøkk i frukten med innslag av tropiske frukter her og. Fin balanse frukt/bitterhet i finish, med bra lengde med innslag av sitrus og epler. Fin vin.

Greco di Tufo 2004, Monte Solæ Sirius
Steinfrukt og grapefruktpreget bitterhet i finish, ikke veldig tett i frukten, ikke veldig fokusert i nesen heller. Tja.

Beneventano Rosso Vigna Ottieri 2004, Feudi di San Gregorio
Røkaktige, røde frukter (bjørnebær) med innslag av bringebærdrops på smak. Snev av urter og gode tanniner på finish, snev av lakris, trekk for et lite snev av smørmalt. En av polets beste viner i prisklassen (100)?

Falerno 2001, Villa Matilda
Denne har nå fått litt tid på seg siden den ble sluppet i de norske listene og fremstår som klart mer avslepet enn for et par år siden, har gått av seg eika på en fin måte. Snev av blekk og med røde frukter, syrlig og med fine tanniner og tiltalende tørrhet i finish. Snev av lakris her og, fin vin, synd at prisen kryper oppover.

Casavecchia 2001, Caputo
Røde frukter, men mer avdempet og med preg av brente nøtter (eikebruk???), ikke særlig tiltalende. Syrlig og lett blekkaktig på finish, men i magreste laget. Særpreget, men ikke veldig bra. 

Lachryma Christi del Vesuvio 99, Mastroberardino
Denne vinen står stille i listene og vinen har vært å få i samme årgang siden 2001. Lett og elegant vin med rips og bringebær på nesen, snev av jordbunn og mineraler med tørket frukt. Fortsatt deilig men begynner kanskje å nærme seg slutten av drikkevinduet?

Avalon Pompeiano 2001, Mastroberardino
Rik nese med mørke skogsbær, innslag av blekk og urter på smak. Nydelig balanse i munnen, flott lengde med velbalanserte syrer og tanniner, syrlige bringebær i finish. Nydelig vin!

Aglianico 2002, Mastroberardino
Mørk nese med snev av sopp og steinfrukter. Nebbiolopreget og mineralsk med undertoner av jordbær. Dessverre ikke så veldig lang, nesa er bedre enn smaken!

Aglianico 2004, Grotto del Sole
Sørlig frukt, litt enkel og noe kort, syrlig med snev av lakris og røyk. Grei matvin i en rimelig prisklasse.

Tauri 2003, Caggiano
Snev av lakris og mørke skogsbær i en rik nese, tøffe tanniner men mye frukt. Snev av røyk og tobakk også med svarte oliven i smak og en anelse bringebær i finish. Bra vin.

Taurasi 2000, Monte Solæ Sirius
Svært jordbærpreget på nesen. Tett og røykaktig preg med fine tanniner og god syrlig lengde, litt blekk i smaken. Litt lett i frukten kanskje, men nydelig balansert finish.

Taurasi Vigna Macchia de Goti 2000, Caggiano
Nese med mørke bær og mineraler samt en anelse svarte oliven. Syrlig smak med snev av blekk og svarte skogsbær, delikat balanse og veldig god lengde. Lette undertoner av toffee trekker litt ned i min bok, ellers en flott vin.

Taurasi 2000, Mastroberardino
Fruktigere enn foregående, røyk og noe enklere på smak. Bærpreget frukt og gode tanniner men ikke så kompleks som, og i en lettere stil enn, Caggiano.

Serpico 2000, Feudi di San Gregorio
Svært tett og ugjennomtrengelig stil. Svart vin, veldig ekstraksjon i smaken og, veldig olivenpreget og med markant eikebruk. Stor lengde, men elegansen er ofret, og hva kan man bruke slike viner til? Unødig å si at dette er en testvinner hos ”the usual suspects”.

Taurasi Selve di Luoti 1999, Feudi di San Gregorio
Lett søtlig nese med eksotiske tørkete frukter og ørlite tobakk. Nydelig myk frukt i munnen med moderate tanniner. Elegant med et snev av toffee, drikker godt nå. Deilig vin med et lett kommersielt anstrøk.

Taurasi Riserva Piano de Montevergine 1999, Feudi di San Gregorio
Søtlig frukt med innslag av tobakk og jordbær. Noe eik men nydelig balanse, god underliggende mineralitet, igjen med god lengde og moderate tanniner. Definitivt mer kommersiell stil enn Mastroberardino, tidligere drikkevindu og mer begrenset lagringskapasitet på alle disse Taurasiene fra San Gregorio.

Taurasi Riserva 1998, di Meo
Manglende konsentrasjon, litt ubalanserte syrer på finish.

Taurasi Riserva 1997, Mastroberardino
Fint utviklet denne (årgangen) med litt møkkakjeller og deilig sopp og skogbunn. Svært kompleks og blekkpreget vin, utrolig syrlig og flott lang finish. Ultraelegant finesse og flott lengde. En knallvin som også er fornuftig priset

Taurasi 1997, Fatica Contadi, Terradora
Skogbunn her og, litt lakris og røde bær. Syrlig og saftig finish, godt utviklede og integrerte tanniner. Sursøt stil. God vin, noe mindre konsentrert og ikke fullt så lang som foregående. 

Taurasi Riserva Piano de Montevergine 1996, Feudi di San Gregorio
En topp årgang for røde viner i Campania. Denne er mer primær enn de foregående med røyk og blekk på nesen, men også litt plump i frukten og noe kortere og mindre syrlig. Som nevnt, disse vinene er ikke laget ”for the long run” som Mastroberardinos er (eller rettere har vært, en omlegging til mer modernistisk vinmaking har visst dessverre vært på gang her i de siste par år, synd, men mannen vil vel tjene litt penger…..). Denne vinen begynner å slite litt nå.

Taurasi Radici 1996, Mastroberardino
Nydelige jordbær på nesen, frisk og elegant med deilig balanse og slank stil. Litt tjære og oliven på smak, god lengde. Ung og elegant.

Taurasi Riserva 1968, Mastroberardino
Sopp og tjære, rik og kompleks smak med innslag av oliven og røde skogsbær, elegant finish med god lengde og friske epleaktige syrer. Eksotisk treverk på nesen også, super vin.

Taurasi Riserva 1965, Mastroberardino
Denne sliter litt, med preg av volatile syrer. Modne epler med snev av teakolje og eksotisk treverk men lite frukt. Lett stil, spennende, men kan ikke måle seg med 68. Er nok litt for gammel.

Tilbake til toppen

Rosso de Montepulciano 2000, Gaviolo
Smakingens eneste vin fra 2000- årgangen, og en forsmak på denne. Pen og ren rødfarge og ren fin nese. Røde frukter med innslag av rips og kirsebærkjerner. Fin smakskurve, ren og sober stil med deilig kjernepreget finish. Dog ganske enkel, men svært vellaget. Drikk nå.

Chianti Classico 99, Isole e Olena
Noe mørkere, og med merkbart tyngre kirsebærfrukt i nesen. Touch av eik, velintegrert, med noe varme i frukten. Friske syrer, tørr, stram finish. Snev av moreller, fin lengde, syrlig. Litt smør og toast med tid i glasset.

Chianti Classico 99, Fonterutoli
Enda mørkere, nesten blå, med merkbar eik. Svær frukt med markante kirsebærtoner og lett jordlig stil. Tydelige tanniner.i finish, ren og pen frukt. Ingen tendenser til overekstraksjon og kokt frukt her. Flotte kirsebær, drikker godt. Deilig tørr finish. Nydelig vin.

Chianti Classico 98, Isole e Olena
Litt lysere enn 99 av samme. Også litt lavere syre, og mer mer uttalt kjernebitterhet. Godt integrert eikebruk.. Lett jordlig stil med lett medisinale undertoner, med snev av sekundæraromaer. Spennende vin, men uten 99erens sexy frukt.

Chianti Classico 98, Volpaia
Ørlite snev av toffee og kandiserte frukter på nesen. Sødmefylt frukt, litt jordbær i tillegg til de klassiske Chianti-kirsebærene, kombinert med høy syre. Tørker godt opp i finish med kjernebitterhet, bra lengde, briljant stil. Fin vin med ørlite animalsk prege og svært høye syrer.

Chianti Classico 98, Felsina
Velintegrert eik. Nydelig duft. Tett frukt, noe varmere enn de andre kanskje, mer ugjennomsiktig stil. Lett bitter og ørlite oksydert preg med snev av tobakk. Litt massiv frukt, deilig, men savner kanskje litt av Volpaias briljans og nerve.

Chianti Classico 98, Castello de Brolio
Produsert av Ricasoli, som også står bak den enklere Brolio i polets standardliste. Kompleks nese med touch av toffee og plommesødme. Svært mørk vin, med mørke bjørnebær. Svært konsentrert vin med meget tett frukt og eik som kler vinen bra. Uhyre tørr og velbalansert smak med overbevisende lengde. Fin fokusert finish. Moderne stil, men med godt integrert eik og substans til betydelig lagring.

Chianti Classico 98, Castella de Ama
Smalere vin enn Ricasoli (Brolio), lysere farge. Litt sky nese, delikat, med søte bær og einer (?). Elegant i munnen, litt mindre trøkk enn Ricasoli i finish, men meget elegant og velbalansert. Klassisk Chianti, lengde og eleganse, dette liker jeg svært godt. Super vin. Jeg liker lettheten og elegansen i denne fremfor Ricasolis trøkk. Uhyre velbalansert og flott smakskurve. En av mine favoritter.

Chianti Classico Riserva 96, Cafaggio
Uhyre syrlig og litt brent i stilen. Merkbar eik på nesen, ikke så mye kirsebær her. Stor stil, hadde forventet en smalere stil i 96. Ørlite plumpt og voldsomt, med noe bitterhet i finish. Mangler noe lengde i finish etter min mening, også litt uelegant. Litt diffus i duft også, virker kanskje litt sliten. Dette overbeviser ikke.

Chianti Classico Riserva Rancia 97, Felsina
Forbausende tilgjengelig. Veldig plommete og ørlite ufokusert smak, noe varme i frukten. Stor frukt med bra syrer, fin nerve men litt søt. Veldig utviklet i en typisk sursøt stil, kanskje ørlite for alkoholisk. Bra vin, men jeg føler meg litt usikker på denne.

Chianti Classico Riserva 97, Fonterutoli
Snev av Cabernetsødme på nesen, merkbare solbær (Chianti appelasjonen tillater nå opp til 15% fremmede druer, men Fonterutoli skal være 100% Sangiovese. Merkelig.). Veldig tilgjengelig og sødmefylt smak, vanskelig å identifisere som Chianti. Tannisk og velstrukturert, lite merkbar eik. Lagringsvin. Imponerende, men litt atypisk.

Chianti Classico 97, Castello de Brolio
Røde bær og bra syrer, noe tanniner, men veldig imøtekommende i munnen. 97-årgangen viser igjen sin tilgjengelige frukt. Fin lengde og lett bitterhet på finish som er ørlite varm og ganske lang. Ørlite brent preg. Ikke så tett og velstrukturert som Fonterutoli 97, ikke samme tanniner heller. Ikke så bra som 98eren etter min mening.

Carmignano 97, Villa Cappezana
Igjen denne varme, lett plommete frukten som kan være typisk for deler av Toscana, men som virker å være spesielt typisk for 97. Stor frukt i munne, men kanskje ikke helt ren? Fine syrer og bra lengde, men frukten følger ikke helt på i finish, fremstår litt ubalansert. Jeg er ikke helt overbevist her.

Vino Nobile de Montepulciano Asinone 97, Poliziano
Mørk farge, dyp nese med snev av eik. Einebær, ren og pen frukt med bjørnebær og kirsebær, men markant underliggende eik. Ambisiøs vin som unngår den litt plommete frukten som mange andre 97ere har (Vino Nobile ligger høyere enn mye av Classico). Mye stuffing under eiken, enormt tannisk. Eiken blåser av etter hvert. Prøv igjen om 5 år? Dette er svært bra.  

Chianti Rufina Bucherciale 96, Selvapiana
Nydelig nese, rene og pene kirsebær med snev av utvikling. Veldig kjølig og frisk stil med meget lange syrer. Pussig nok merkbart mer tilgjengelig enn Riservaen under. Kirsebærkjerner med lang og velintegrert finish, snev av sjokolade og eik. Ganske tannisk i finish. Her er det mer å gå på.

Chianti Rufina Riserva 96, Selvapiana
Mer tilbakeholden nese enn ovenstående, tett, kompakt vin med markante tanniner. Nydelige ripsaromaer kommer etter hvert, veldig balansert finish med flott lengde, med sure kirsebær og lett medisinalt tilsnitt. Deilig nese, flott lengde, kort og godt en super vin.

Chianti Classico 96, Badia & Coltibuono
Mer kompakt nese med innslag av moreller. Mer klumpete og ugjennomsiktig enn Selvapiana.. Ganske kjølig frukt (typisk 96) med markante kirsebærkjerner, men mangler litt lengde. Deilig, men ikke helt overbevisende finish. Litt kort i frukten.

Brunello di Montalcino 95, Poggio Antico
Nydelig nese med innslag av tobakkspung og svisker. Plommer, fiken, snev av anis. Kort og godt nydelig, julekrydder. Stor munnfølelse med fin fylde, men er kanskje ørlite kort i finish. Fine syrer og kjølig frukt til Brunello å være, velbalanserte tanniner. Hint av sjokolade, snill stil, men du verden så godt.

Brunello di Montalcino 95, Col d’Orcia
Mer primærfrukt, dypere kirsebær og mer sursøt stil enn Antico. Noe mer merkbar eik, veldig fokusert frukt, fremstår på sett og vis som yngre. Noe lær/stall. Deilig vin dette også, men fremstår kanskje ikke som så erketypisk Brunello? Gode tanniner og en vesentlig mer strukturert stil.

Chianti Rufina Bucherciale 93, Selvapiana
Veldig rent og pent, sursøte kirsebær med utviklete aromaer, snev av anis, lær og tre. Uhyre delikat sursøt smak med fint integrert smakskurve og raffinert avslutning. Delikat, elegant og lett vin.

Brunello di Montalcino Riserva 91, Barbi
Denne nesen trenger tid. Kommer med tid i glasset Meget stram smak med fast struktur pg flotte syrer. Flott lengde med sursøte bær og frisk avslutning. Lite sødme. Lange syrer, frukten følger kanskje ikke 100% opp, sladre om et ikke 100% optimalt år. Fine tanniner i finish. Masse frukt, trearomaer, tradisjonell stil. Denne vinen er i flott utvikling.

Flaccianello 91, Fontodi
Fremstår fortsatt som ganske ung, men med fin kompleksitet og snev av solbær og stall. Ganske mørk med små tendenser til bruning i kantene. Særdeles tett og fin frukt med flott konsentrasjon og smakstrøkk. Ørlite medisinal, med litt cassis også i smaken. Bordeaux-aktig stil til tross for at dette er en 100% Sangiovese. Ganske tannisk vin med flott lengde i finish.


Tilbake til toppen

Se bilder fra smakingen.

Smakingen var annonsert under temaet ”surt og sært?”, men det så ikke ut til å ha skremt noen. 21 deltagere hørte en sedvanlig opplagt Geir Gjerdrum presentere området og sine erfaringer fra møter med noen av Barbarescos mest kjente personligheter.

Når det er sagt så må det understrekes at dette ble en sur opplevelse. Undertegnede er ingen pyse når det gjelder syrenivået i vin, men hele 19, stort sett unge, Barbarescoer uten servering til er en utfordring for både tannemalje og magesyre, særlig når man etter den nye promilleloven har oppgitt å spytte og kjøre, og i stedet svelger ned noe av i hvert fall de beste vinene. Dette betyr ikke på noen måte – som man vil se av smaksnotatene - at vinene var dårlige, tvert i mot, men i denne sammenhengen ble det totalt sett mye syre. Med noe mere modning, og litt mat til, vil nok bildet være et helt annet.

Så over til vinene. Første flight besto av viner laget i kirkekjelleren i landsbyen Neive, på meget tradisjonell vis, og med bruk av gamle slovenske ”botti”, dvs viner fra Parocco di Neive, Vigneto Galina, i årgangene 95, 96 og 97. 

Parocco di Neive 95, 96, 97
1995-årgangen av denne var en fast vin, med meget tørr finish. Noe lysere og med mer briljans i fargen enn 96-årgangen av samme. Syrlig og tørr, med innslag av tre, kirsebær og litt skogbunn, og muligens med et lite innslag av modning. Mindre åpenbar nese enn 97, men en strammere og fastere vin enn denne.

1996-årgangen var mørkest av de tre, mindre syrlig enn 95, og også noe varmere i frukten enn denne. Kirsebær, men lite utviklet. Igjen en stram vin med bra fasthet i finish. Minst tilgjengelig av de tre årgangene.

1997-årgangen var søtest av de alle, med mer moden frukt, nesten et lite anslag av plomme og kirsebær. Relativt lav i syre i denne sammenhengen, ørlite bitter. Mest blomsterduft av alle tre, et lite hint av sjokolade, noe som nok er relatert til at 97 var et varmt år med stor fruktmodning. Men fortsatt bra struktur og lengde. Vinene hadde klare likhetstrekk i alle tre årgangene, og forskjellene mellom årgangene var meget pedagogisk og illustrerende.

 Så gikk vi over til en rekke flighter med viner fra Produttori dei Barbareco, igjen ganske tradisjonelt laget, med ca 20 dagers maserasjon (variasjoner fra cuvee til cuvee) og små botti denne gangen. Produttori del Barbaresco er et kooperativ, med totalt 59 leverandører av druer tilknyttet. En viss forsiktig modernisering har det vært i vinmakeriet de senere år, med bla noe kortere maserasjon enn tidligere.

Barbaresco Ovello Riserva 96
 Her er vi et lite hakk over Paroccos viner ja, i hvert fall på nesen. Tilgjengelig, floral nese med anslag av anis og trøfler. Mindre syrlig enn Vigneto Galina 96, søtlig treverk, kanskje litt ”snill” i denne sammenheng, men meget fast i finish, elegant og frisk. Noe sødme i finish, ingen bitterhet. Relativt åpen, etterlater et floralt og lett anispreget inntrykk. Delikat.

Barbaresco Pora Riserva 96
Litt mer trøffelnese, ørlite mer kompakt og ikke fullt så sensuell som Ovello. Noe lær. Søtere og noe tettere enn Ovello, ikke fullt så lang og elegant i finish. Lett ”klumpete” i forhold til denne.

Barbaresco Pora Riserva 95
Søt, kompakt nese. Ikke veldig raffinert. Noe tobakk faktisk. Ikke veldig mye Nebbiolo-raffinement her. Også søtlig i finish, ikke så lang som Pora 96.

Barbaresco Rio Sordo  Riserva 96
Igjen svært floral og elegant nese. Velbalansert, med klare undertoner av sure kirsebær. Lang og stram, med lett bitterhet i finish. Tre og blomster. Velstrukturert, noe fastere enn Ovello.

Barbaresco Moccagatta  Riserva 96
Konsentrert vin med noe mer tyngde. En liten mineralsk undertone, med rik, floral og kompleks nese. Flotte og velbalanserte tanniner, dette er faktisk den første hvor jeg legger merke til tanninene i særlig grad. Faktisk et lite tjærepreg her, noe jeg mer forbinder med Barolo, også en anelse anis. Tett frukt, fruktig stil, frukten er veldig bra i hele smakskurven. Raffinement og balanse kombinert med bra konsentrasjon og meget bra lengde.

Barbaresco Rabaja  Riserva 96
Rik vin, kraftig stil, men mye sødme. Kompakt og løsere i strukturen enn de beste av de foregående, noe lavere i syre også. Lukter bra, men mangler noe friskhet. Synes å tåle luft i glasset over tid noe dårligere enn de øvrige.

Barbaresco Paje  Riserva 96
Lys og briljant farge. Vanskelig å lure mye duft ut av denne. Bra syrer, rene og friske, men igjen litt kompakt og ørlite klossete sammenlignet med de beste, med ørlite bitterhet i finish. Stram struktur, frisk, bedre enn Rabaja.

Barbaresco Montefico  Riserva 96
Åpen og tilgjengelig nese, delikat og rik, men kanskje ikke fullt så klokkeklar i finish som feks Moccagatta. Raffinerte tanniner. Kirsebær. Flott vin.

Barbaresco Montestefano  Riserva 96
Mer trepreget, med ørlite vridning mot sjokolade i aromaspekteret. Bra konsentrasjon og lengde, ganske tannisk på smak. Stram vin, mere strukturert enn Montefico. Rensker meget godt opp i munnhulen, bra tyngde. Elegant tross de markante tanninene.

Barbaresco Asili  Riserva 96
Lekker nese. Trøfler og mineralsk stil. Flott kombinasjon av struktur og eleganse, veldig tørr, men rik frukt som følger på i munnen. Ikke den mest raffinerte, men veldig god og tilgjengelig munnfølelse pga frukten. Fin frukt i finish. Litt røffe tanniner kan kanskje varsle om et lite balanseproblem, så et lite forbehold om å lagre for mye på denne kan kanskje være på sin plass.

Barbaresco Asili  Riserva 95
Lukter ikke bra, blir bedre med luft i glasset, men denne er nok ikke korrekt. Korrekte flasker av denne er bra, og langt bedre enn Pora 95.

Så skulle vi over til Bruno Giacosa, men Rabaja Riserva 96 var forvunnet i polets logistikk, så flighten  ble litt amputert. Til gjengjeld hadde vi i siste liten kastet inn Produttoris standard Barbaresco 1993 for sammenligning. Denne var meget lys i fargen, med en OK nese, lett med innslag av rips og faktisk litt rabarbra, noe som trolig skyldes en årgang med modningsproblemer og lett vegetale viner. Lett, syrlig og velbalansert, ikke særlig konsentrert. Friskt og fint, men over toppen. Likevel bra med frukt.

Giacosas Barbaresco 93
Med Giacosas Barbaresco 93 er vi på et annet plan. Mørkere og rikere, fruktig og røkpreget, anis og trøfler. Fin tyngde i munnen, en imponerende 93er. Bra lengde, fruktig og velbalansert. Noe lær. Deilig.

Barbaresco Santo Stefano di Neive Riserva 90
Tett farge med snev av modning. Uhyre søt, søtt treverk er førsteinntrykket, en kompleks vin men sødmen dominerer helhetsinntrykket. Bra lengde og tett fin frukt, men denne sødmen er ikke noe for meg. En Barbaresco for amerikanere?

 Til slutt gikk vi til modernisten Georgio Pelissero. Kort, kort maserasjon med steiner og stilker, og eik. Den straighte Barbaresco 96 var igjen forsinket i polsystemet, så vi gikk rett på Barbaresco Riserva 95 . En lett innledende kork blåser fort av, så vi konkluderer med at flasken er korrekt. Ganske delikat, men lett ufokusert nese. Mangler det sylskarpe fokuset i de beste Produttori-vinene. Snev av trøfler, men litt plumpt og knapt i munnen. Slutter litt bittert. Tja. Barbaresco Vanuto 96 . Igjen snev av kork, men denne gangen konkluderer vi med at vinen er defekt. Appelsinskall, uhyre syrlig og ubalansert. Urettferdig å gi noen nærmere vurdering av denne.

 Dessverre ble det dermed begrensete muligheter til å vurdere vinene  til en av Barbarescos ledende modernister opp mot de mer tradisjonelle vinene denne gangen. Likevel, konklusjonen må bli at Frankrike ikke har enerett på viner med terroirkarakter!

Tilbake til toppen

• Italia - bakgrunn
• Italia - appelasjonssystem
• Noen druer
• Smakingen
• Nordlige hvite
• Sørlige hvite
• Sør-Italia, røde
• Mellom-Italia, røde
• Nord-Italia, røde
• Hvitvin, søt 
  

Italia - bakgrunn

Italia er et stort og særegent vinland med en vinhistorie som går tilbake til hellenere/antikken. Grekerne kalte halvøya for Oenotria - vinland. Men da hadde allerede etruskerne dyrket vin i tusen år.

Mange særegne italienske druer er antikke druer med kontinuitet flere tusen år tilbake. Og landet kjennetegnes av en komplisert geografi, med mange regioner, svært varierende klima (fra Tyrol til Sicilia!), og usedvanlig mange druer. Mange er helt lokale spesialiteter, typisk for italienske druesorter er at de i langt mindre grad enn franske har vist seg å ”reise” – og mange av disse druene treffer vi derfor fortsatt kun på i Italia. Ulike druesorter er ofte meget geografisk begrenset, det er også mye lokal forvirring om druenavn og hva som er plantet hvor, klonutvalg osv. Det er dårlig med statistikk, og ingen “vet”.....

Italiensk vinproduksjon har vært mye konsentrert om kooperativer og lite fokusert på vinmark og produsent. Dette har vært hemmende for kvalitetsutviklingen.

En del andre fakta om Italia – hentet fra Burton Andersons ”Wine Atlas of Italy” – en sterkt anbefalt bok for de som ønsker å vandre utenforallfarvei i italiensk vin:

• 1.2 mill registrerte vingårder på totalt 1 mill ha

• 0.83 ha pr vingård, mot 4.4 i Frankrike

• 60 mill hl – kun 10-12% klassifisert som DOC/DOCG

• Mye destilleres – og mye er blandete bulkviner for eksport

• Mer enn 700.000 vinbønder med < 0.5 ha vinmark

• Mye kollektiver (2/3 av produksjonen)

• Ellers: små produsenter, relativt få lager eller tapper vinen selv

• 340.000 kjellere som produserer vin, hvorav 50.000 flasketapper selv

• Majoriteten av innenlandsk vinsalg er av viner som ikke er flasketappet. Dette har vært hemmende for utvikling av en kvalitetstankegang.

Italia - appelasjonssystem

Italia har et appelasjonssystem med geografisk sone som det bærende element og med følgende kvalitetsnivåer:

• D.O.C.G.: Denominazione di Origine Controllata e Garantita

• D.O.C.: Denominazione di Origine Controllata

• I.G.T.: Indicazione Geografica Tipica

• VINO DA TAVOLA: (bordvin): Resten.

Basisen for klassifisering er krav til druetyper og utbytte. Overproduksjon vil medføre degradering. Høy kvalitet over tid gir oppgradering. DOCG/DOC viner kan i tillegg evt angi enkeltvinmark, IGT bare druetype.

Lite fleksible regler, og appelasjonsregler som tidvis ikke fremmer kvalitetstankegang,  har ført til at mange bra viner er utenfor appelasjonssystemet og klassifiseres som VdT – sammen med de aller verste! Mye tyder imidlertid på en viss oppmykning etter hvert – og at det er ganske stor aktivitet med sikte på opprettelse og tilpasninger av appelasjoner.

Noen druer

Aglianico  (visstnok en forvanskning av ellenico) – fra 600-tallet. Inngår i viner som Vulture og Taurasi, og var en ingrediens i Romerrikets legendariske Falernum. Når sin kvalitetstopp i Taurasi (Campania). Konsentrert og kompakt med mye garvesyre som ung. Lagringsvin, ofte med ett vistt tjæreanslag i smaken. Lager lettere viner i Vulture (Basilicata). Modner sent, plukking i november ikke uvanlig i Vulture. Campanias noble drue.

Greco – hvitvinsdrue, muligens fjernt beslektet med Verdicchio, Trebbiano el. Nedstammer fra greske druesorter. Rik, urtelignende karakter. Muligens en ingrediens i Romerrikets Falernum. Sør-Italias hvite kvalitetsdrue.

Primitivo. Relativt ”ny” drue, først omtalt på 1860-tallet. Mørk, konsentrert og alkoholsterk. Kan som DOC Primitivo de Manduria produseres opp til 16% naturlig, eller 18% ”forsterket”. Stamfaren til (identisk med?) Californias populære Zinfandel.

Smakingen

De tradisjonelle kvalitetsområdene ligger i nord, med særlig vekt på Toscana og Piedmonte (Nebbiolo). Med dette som bakgrunn hadde 16 klubbmedlemmer samlet seg før jul for å smake italiensk vin, uten særlig annen fellesnevner enn at dette skulle være viner som fallt utenfor klubbens tradisjonelle Italiasmakinger som har konsentrert seg om Toscana/Chianti og Nebbiolo-baserte viner fra Piedmonte.  Vekten var på rødvin.

Smakingen fulgte fulgte for de røde i grove trekk Italias regioner fra syd mot nord, med 4 tørre hvite viner først.

 Nordlige hvite:

Soave Classico Superiore 99, Pieropan. Veneto
Soave; rett øst for Verona, ble DOC i 1968. Beste området = Classico. Classico dekker ås-området rundt den gamle slottsruinen, lett synlig fra motorveien mellom Venezia og Verona. Druer: Garganega + Trebbiano-varianter.

Leonildo Pieropan tappet første enkeltvinmarks-Soave in 1971, og er appelasjonens ledende produsent ved siden av Anselmi. Slåss mot for høye utbytter. Lavt utbytte, lite filtrering

Denne vinene hadde en lett søtlig, småfet stil. Fruktdrevet vin, lett krydret, solbærblad, nesler. Litt eik, middels syrer, god lengde. Litt Pinot Blanc-aktig, noe varme i frukten, litt nøytral og ikke veldig frisk.

Pinot Grigio Puiten 98, Colterenzio, Alto Adige
Alto Adige befinner seg i Sør-Tyrol. Eldste vinsone i det tysktalende Europa. Fra 250 – 1000 (!) moh. Ble DOC i 1975. Lager mest rødvin på druer som Vernatsch/Schiava, Lambrusco, hvite på Pinot Gris og Chardonnay, + tyske druer (Pinot Gris = Ruhlander)

Colterenzio er et kooperativ, 360 dyrkere med 450 ha i Uberetsch . Lager viner fra flere DOCer, inkl enkeltvinmarksviner.

Syrligere og bitrere enn foregående, men samme litt fete stilen. Dog noe mindre fet, og tørrere. Noe eiket og sødmefyllt, men likevel noe kjøligere i frukten. Vanskelig å identifisere noe druepreg.

Begge de to første er moderne, korrekt lagete viner uten stor og utpreget personlighet.

Sørlige hvite:

Mer bakgrunnsstoff for disse regionene kan finnes senere i artikkelen ifm rødvinene.

Verdicchio dei Castelli di Jesi Tralivio 99, Sartarelli. Marches
Verdicchio er en lokal drue for denne delene av mellom-Italia, med høy syre, ganske nøytral, ofte i spumante. Vinen kan være iblandet Malvasia og Trebbiano opp til 15%. Området ligger ved Ancona. DOC 68. Beste vinmarker 200-500 moh.

Frisk duft av nesler. Men flat, uspenstig smak, søtlig. Ikke særlig behagelig, for ufrisk etetr min mening. Bra syrer og OK lengde

Greco de Tufo 99. Campania
Den beste av de hvite. Relativt nøytral nese, men frisk, syrlig, urteaktig smak. Lite sødme og fin tørrhet, fin lengde. Litt mineralsk preg, fin nerve i vinen. Produsenten er visstnok en spinoff av Mastroberardino, delvis utskillt fra denne pga arv (?)

Som helhet vil jeg vel si at denne type hvitviner ikke er min stil, jeg synes i en viss grad de mangler nerve og ryggrad. For meg blir de også for dyre i forhold til hva de står for. I prisklasse 130-150 kr foretrekker jeg en god basis Alsace-Riesling, en god Chablis (på kommunenivå) eller en Sancerre fra en av de bedre produsentene. Men dette er selvsagt en subjektiv preferanse, og alle bør unne seg å prøve viner av denne typen. Disse vinene bør være et godt alternativ til mange av de tyngre, fetere hvitviner som er i vinden for eksempel fra store deler av den nye verden.

Sør-Italia, røde:

Sør-Italia er generelt preget av mye produksjon av konsentrert must for innblanding i viner produsert andre steder, chaptalisering (tilsetting av suker før/under gjæring) er IKKE tillatt i Italia og medfører at man i stedet kan bruke et visst innslag av søt og alkoholsterk must fra sør for innblanding i mange viner. Generelt er området preget av overproduksjon og høyt utbytte, og mye lokalt konsum av viner uten merkeangivelse. Ingen kvalitetsetterspørsel lokalt. Alt dette er faktorer som har hemmet utvikling av en kvalitetstenking blant lokale produsenter.

Området deles inn i regionene:

Campania. Kysten sør fra Napoli. Vulkansk jord/bergarter.

 Mastroberardino står visstnok for ca 50% av all DOCG-produksjon i regionen! Historisk sett (fram til 1800-tallet) det mest velansette vinområde i Italia. Mange DOC.

 Kvalitetsdruer: Aglianico, Greco de Tufo, Fiano, Piedorosso/Palombina

Puglia. ”Hælen”. Burton Anderson sier at området  produserer volumer hinsides all fornuft. ?
Primitivo hører hjemme her, og er i liten grad brukt andre steder.

Basilicato.Området mellom Puglia og Campania. Aglianico plantet av grekerne på 600-tallet.

Aglianico de Vulture DOC fra 1971 - eneste DOC (2% av produksjonen). Gjennomsnittlig vinmarksstørrrelse 1 ha! Vulkanskråninger - gjennomsnittlig høyde 600 meter. Meget bratt, maskinell bearbeiding umulig. Nyplantinger på dårligere (flatere) mark. 20.000 vinstokker pr ha - mot 1.000 i for eksempel California. Lavt utbytte - 30 hl/ha.

Calabria (ingen viner med). ”Tåen”. Lokal drue: Gaglioppo. Ikke representert i smakingen

Sicilia/Pantelleria.Ikke representert i smakingen.

Copertino Eloquenza 97. Apulia
Druer: Negroamaro, Malvisia Nera, Montepulciano, Sangiovese etc. 

Feil på flasken iflg noen som nylig hadde smakt den. Middels rød, ørlite (og omdiskutert) touch av kork. Røde bær. Frisk syrlig smak, nesten litt jordbæraktig, litt røk. Fin lengde og delikat stil, men et ørlite snev av muggen kjeller kan tyde på at her er det noe galt. Manglende frukt blir etter hvert tydelig, og konklusjonen blir at her har noe galt skjedd med flasken. Synd.

Primitivo Salento 99. Apulia
Dyp rød og tett farge. Mørk duft, en anelse kokt preg på frukten. Massiv stil med anslag av rabarbra, plommer og svisker. Ligner mer på amerikansk Zinfandel enn andre Primitivo viner jeg har smakt. Sursøt, kompakt stil. Svær vin, mangler eleganse. For de som liker kraftpakker.

Aglianico del Vulture 97, d’Angelo. Basilicato
Dyp rød, klar vin med duft og smak av syrlige, lett bitre kirsebær. Lett tjæreaktig, nesten litt Barolo-preget anslag i smaken. Svært syrefrisk ettersmak, godt integrert vin. Vellaget. Utmerket vin.

Canneto 95, d’Angelo
Barrique-lagret Aglianico. Noe mer utviklet på farge enn foregående, men fortsatt dyp rød. Lett søtlig duft, muligens av fatene. Varm frukt på nesen, litt tobakk, nesten sør-toscansk, men ganske opulent frukt. Lang syrlig, lett bitter, ettersmak. Tørr, snerper bra. Litt kokos (av fatene?), flott lengde, gode tanniner. Spesiell vin.

Lacryma Christi del Vesuvio 99, Mastroberardino. Campania
Vesuvio ble DOC i 1983. Druer: Piedrosso (opp til 50%), Sciascinoso, Aglianico

Purpurrød farge, middels tett. Elegant stil, svakt fatpreg, brukbare tanniner. Tåler mer lagring. Igjen noe tjærete i ettersmaken, fast fin vin med med en viss eleganse. Flott matvin. Tørr, men deilig fruktsødme. Sursøt, frisk stil, god lengde. Denne likte jeg godt!

Falerno del Massica 97, Villa Matilde. Campania
Falerno ble DOC i 19 89), og befinner seg helt nord i Campania. Rødviner basert på: Aglianico (60-80%), Piedorosso, Primitivo/Barbera.

Noe Bordeaux-preget nese, godt eiket. Helt tørr på duft. Meget syrlig med fattouch på smak, fatet står godt til syren. Noe tobakk og lær. Syrlig ettersmak, frisk og interessant. Ikke så elegant som foregående, men en meget bra vin.

Taurasi 96, Feudo di san Grigorio. Campania
Taurasi ble DOC i 70. Sent moden Aglianico. Andre innblandingsdruer (bla Barbera tillatt), men Mastroberardino (som også denne produsenten har sitt urspring i) benytter ca 100% Aglianico.

Igjen en lett Bordeaux-preget nese med innslag av fat. Litt søtlig, varmt fatpreg, noe sederaktig. Deilig og kompleks nese. Meget syrlig, kanskje litt mager og fattig på frukt i munnen – men det kan være den høye syren som dominerer her og ”overmanner” frukten litt. Deilig, elegant, ren frukt. Lang. En utmerket vin.

Taurasi 71. Mastroberardino. Campania
Lett brun, men fortsatt tett i fargen. Bringebær, treverk og sopp på nesen. Forbausende bra med frukt i munnen, bra syrer, lett brent ettersmak. Men lett, kort ettersmak. Noe dropsaktig. Ikke veldig komplekst. Mer morsomt enn veldig godt. Viser likevel hvor godt disse vinene kan holde.

Mellom-Italia, røde:

Burton Anderson deler dette området inn i to hovedregioner

Adriatiske Appenniner – den østlige delen, mot Adriaterhavet

Består (fra nord mot sør) av Emilia-Romagna, Marche, Abruzzo, Molise. En dominerende rødvinsdrue i mellom-Italia er Montepulciano (må ikke blandes sammen med den toscanske landsbyen av samme navn! – Vino Nobile de Montepulciano er en Sangiovesebasert rødvin).

Druen Montepulciano har en viss likhet med Sangiovese (som er den andre dominerende rødvinsdruen i mellom-Italia), men lager mer fruktige, umiddelbare viner med mindre lagringspotensiale. Vanligvis lagring opp mot 5 år.

Det sentral-Tyrrheniske området – den vestlige delen, mot Middelhavet.

Består av Umbria, Toscana, Lazio. Sangiovese dominerer i denne regionens kvalitetsappelasjoner, i tillegg har mange franske druer (kanskje særlig Merlot og Cabernet Sauvignon blant de røde) sneket seg inn i områdets mange VdT.

Caroso Montepulciano d’Abruzzo Riserva 94, Citral. Marche
Drue: Montepulciano, men tillatt med innblanding av Sangiovese opp til 15%.

Oksydert, tradisjonell stil. Velbalansert, behagelig munnfølelse. Delikat, ganske raffinert stil (klart mer raffinert enn de søritalienske), kjølig frukt. Lett sursøt, oksydativ stil, ganske elegant og litt lett til Montepulciano å være, men det kler vinen godt. Deilig og interessant vin i en årgang som ikke er kjent for å være veldig god. Ikke veldig utviklet, det er muligens mer å lagre på her.

Rubesco 97, Lungarotti. Umbria
DOC Torgiano, fra 68, Umbrias fremste. Ved Perugia. Appelasjonene er Sangiovesedominert, med Sangiovese 50-70%, Canajolo 15-30%, Trebbiano. Lungarotti er en kvalitetsprodusent som produserer et  stort spekter av viner fra ca 250 ha. 

Igjen ganske kjølig frukt, mindre syrlig enn foregående. Snill til å være Sangiovesedominert.  Mangler litt struktur etter min mening. Noe eikebitterhet i finish, litt tynn i ettersmaken. Denne vinen var vel en liten skuffelse.

Rosso di Montepulciano 99, Poliziano. Toscana
Ligger ved grensen mot Umbria, sør for Siena. DOC 1989. Deklassifisert Vino Nobile (jfr tilsvarende system i Montalcino) med vekt på frukt for å drikkes relativt ung. 60-80% Sangiovese, Canaiolo, opp til 10% hvite druer.

Flott, opulent frukt med tobakkstouch og noe varme i  rukten. Ganske ren stil med god fasthet i munnene, velintegrert vin med en viss eleganse. Ung og ren Sangiovese, middels konsentrert. Absolutt bra.

Barco Reale di Carmignano 98. Toscana
Toscana.–Carmignano, DOC fra 75. Ligger i åsene ett par mil vest for Firenze. Tenuta de Capezzana, under Ugo Contini Bonacossi, er ledende produsent. Sangiovese, med innslag av Cabernet Sauvignon.

Svært varm i stilen. Likevel ganske tørr munnfølelse, snerpende i smaken, stor vin med innslag av eiketanniner. Bra syrer, rensker godt opp i munnen. Lett Cabernetsødme (?), ellers mye preg av røde bær. Absolutt et interessant bekjentskap, matvin. Lagringspotensiale.

Nord-Italia, røde:

Området deles inn i Nordvest (med Piedmonte som er naturlig tyngdepunkt) og Nordøst (med Veneto som tyngdepunkt). Begge områdene spenner imidlertid fra kystområder, over Po-sletta og opp til fjellområder i Alpene og Dolomittene. I tillegg er druespekteret enormt. Det er derfor meningsløst å snakke om noen typisk stil for disse regionene. Spennvidden er mye større her enn feks i Sør-Italia.

Dolcetto d’Alba 99, Vajra. Piedmonte
Dolcetto er en drue med lav garvesyre og middels syre. Dolcetto-viner er fruktdrevne viner som drikkes unge. Det er 7 DOCer basert på Dolcetto i Piedmonte. Dolcetto modner 3-4 uker tidligere enn Nebbiolo.

Deilig fruktdrevet nese av søte, røde bær. Middels syre, lite tanniner, innsmigrende. Syrlig, lett Beaujoulais-aktig, deilig, myk munnfølelse, innsmigrende og lite krevende vin. Enkel, sjarmerende og behagelig.

Barbera d’Asti Collina della Vedova 97, Boffa. Piedmonte
Barbera d’Asti ble DOC 70. En av svært mange Asti-appellasjoner (bla Moscato). Barbera er Italias mest utbredte røde drue. I motsetning til mange andre italienske druer har den latt seg eksportere til andre land, og står bla for 12% av rødvinsproduksjonen i California!

Dette er en gammel drue, kjennetegnet av ekstremt høye syrer. 13 DOC-appelasjoner basert på Barbera i Piedmonte. Barbera lager krevende viner, og er ikke for noviser innenfor vinens verden. Flott, syrlig, lett røkaktig Barberanese. Mørke, røde bær, stram stil, men litt lav i syre (til Barbera å være!). Bra konsentrasjon, litt tjære og sopp i denne. Veldig god lengde. Flott, ung Barbera. Meget bra.

Valtellina Sforzato 97, Sandro Fay. Lombardia
Appelasjonen lager Italias nordligste Nebbiolo. Varme, sørvendte dalsider, høyder mot 800 meter. Bratt. DOC Valtellina Superiore (fra 1968 68) består av kun Nebbiolo (kalt Chiavennasca lokalt). Det er også en rekke andre Nebbiolo-baserte DOC i regionen (Sassella, Grumello, Valgella, Inferno osv) .

For ordinær Valtellina og Valtellina Sforzato er innblandingsdruer (feks Pinot Nero, Merlot, Pignola, Rossola, opp til 30%) tillatt. Sforzato: laget på tørkede druer.

Bringebær og kirsebær, litt kandisert karakter, med innslag av røk. Kompleks, innsmigrende vin (noen brukte begrepet snopevin), dog noe svakere enn 95-årgangen av samme iflg noen (jeg har ikke smakt denne vinen før). Meget god munnfølelse, fast i strukturen. Bra lengde. Meget spesiell vin. Jeg likte denne.

Hvitvin, søt:

Passito Panego Bianca 95, Viviani
Litt aceton som i mange italienske passitoviner. Gylden farge, snev av aprikos. Velstrukturert smake med avbalansert sødme, rik med snev av tropiske frukter. Likevel relativt kjølig stil, tørket mango og multer. Definitivt (og merkelig nok) multer. Lav syre.

Tilbake til toppen

20 medlemmer hadde klumpet seg sammen under til dels klaustrofobiske betingelser på Hotell Neptun for å smake det presumptivt beste Toscana har å by på av Sangiovesebaserte viner. Straighte Chiantier fra Rufina og Classico var representert, det samme var Riservaer og enkeltvinmarksviner fra samme områder, supplert med ett par Brunelloer og en del 100% Sangiovesebaserte Vino de Tavolas.

I tillegg til viner fra de nyere årgangene 1995-1998 fikk vi også et tilbakeblikk på 93, 90 og 88 årgangene, samt eksempler på relativt gammel Chianti fra begynnelsen på 80-tallet. Noen skuffelser, noen positive overraskelser (for eksempel den bra kvaliteten på 93-årgangen). Etter en halv times innledning ved undertegnede gikk vi over til smakingen.

Chianti Classico 98, Isole e Olena
Ung blåsvart farge. Kirsebær, røk, bringebær (drops?) på duft, tett intens nese. Syrerik, frisk smak med brukbare tanniner og god fasthet. Bra lengde, noe eiket. Kvalitetschianti.

Chianti Rufina 97, Selvapiana
Dyr rød, syrerik duft med innslag av røk/gummi. Selv om det blåser delvis av, kan dette være korrekt? Forsiktig eikebruk, ren frukt bak et litt kokt preg, elegante syrer men bare OK lengde. Atypisk Selvapiana/Rufina, er det årgangen (varm), flaskefeil eller flaskevariasjon (ikke uvanlig hos Selvapiana)? Andre flasker har for undertegnede fremstått som renere enn denne.

Chianti Classica 95, Felsina
Lett brun/oransje kant, slapp, lukket duft. Våt ull? Lett plommeaktig. Flaskefeil, eller for gammel? Middels lengde, lett hul og bitter. Søtlig pipetobakk. Begynnende inntørking. Over the top, noe uventet.

Chianti Classico Riserva 96, Fontodi
Urtepreget, anisaktig, rik nese. Meget syrlig, flott lengde. Ren og fin kirsebær/morellfrukt med god fylde, forsiktig eikebruk. Velbalanseret, med fin lengde. Sødme med balanserende syre. Utmerket vin.

Chianti Rufina Riserva 96, Selvapiana
Dyp purpur med noe tettere farge enn Fontodis 96. Sursøt duft, noe eik. Svært kirsebærpreget. Ren og fin, men også noe bitter og lett tørr. For ung, noe uforløst, lett grønt preg. God lengde, mer kirsebærpreget fruktfylde, fin smakskurve. Klart mindre sødme enn Fontodi. Trenger lagring. Se også smaksnotater på 93-årgang og 88-årgang av samme vin.

Cepparello 97, Isole e Olena
Blåsvart, voldsomt tett og ekstrahert farge. Moreller, sødme på nesen, men også mye eik og kokospreg, noe som er helt feil for en vin av denne typen. Amerikansk eik? Fyldig, fruktig og voldsom munnfølelse, men eiken kamuflerer vinstilen. Har mye lagringskraft, forhåpentligvis vil eiken integreres i vinen ved lagring. Imponerende men atypisk vin. Hva vil skje ved lagring?

Cepparello 96, Isole e Olena
Igjen blåsvart, ung på farge. Denne vinen fremstår som langt mer klassisk (tør jeg si renere) enn foregående, fyldig, kolossal frukt, moreller, sødme. Flott lengde, topp vin.

La Corte 95, Castello Querceto
Blå og purpur. Mer utviklet enn Cepparelloene. Blir kanskje litt overkjørt av disse og og av den grunn vanskelig å vurdere etter disse. Representerer en sartere stil som kanskje ikke i samme grad som Ceparello er fokusert på å vinne konkurranser. Urteinnslag, pepper og fennikkel. Slankere vin rent generelt, mer elegant men også noe kortere smakskurve (kan være et årgangsfenomen, jeg er ikke sikker på hvor bra 95-årgangen i Toscane egentlig er). Elegant vin. Lovende.

La Corte 93, Castello Querceto
Dyprød med lett modning i kanten, anis, tobakk og moreller på duft. Lett utviklet på duft. Kirsebær med godt grep i munnhulen, god fylde og lengde. Delikat, sober stil, igjen ingen køllevin for konkurranseformål! Fin vin.

Chianti Rufina Bucerchiale 93, Selvapiana
Minst utviklet av de 3 vinene fra 93-årgangen, dog en lett bruning i kanten. Jord, mørke bær, en anelse eik. Frisk, sursøt, kirsebæraktig smak, fortsatt ung. Flotte syrer, god stramhet, lang. Utviklingspotensiale. Flott.

Brunello di Montalcino 93, Poggio di Sotto
Tett dyprød farge med begynnende modning. Sødmefyllt duft med innslag av jord, plommer, en anelse anis. Deilig nese. Utrolig god fylde med bærfrukt på smak, kjølig stil til tross for sødmen, kompleks, men med noe mindre lengde enn Selvapiana. Nærmere toppen enn foregående vin. Deilig.

Flacianello del Pieve 91, Fontodi
Denne vinen har jeg smakt 7-8 ganger med uhyre varierende resultater. Trolig har noen av partiene som har vært i Norge vært uforsiktig behandlet eller skadet. Denne flasken hadde et snev av polfilm, men var likevel langt bedre enn de dårligste eksemplarene jeg har smakt.

Fin purpurrød farge med lett oransje kant, umiddelbart et lett anstrøk av rødsprit i nesen som blåser av etter noen minutter i glasset. Lett jordlig stil med noe urteinnslag (anis, fenikkel), tørrer deilig i munnen med god lengde. Fin struktur, fortsatt fine og rene syrer. Deilig vin, men jeg har opplevd mer konsentrerte og komplekse flasker. Bra vin til tross for en trolig ikke optimal flaske.

Chianti Classico Riserva 90, Felsina
Tobakk, anis i nesen, brunlig kant. Sødmefyllt vin. God munnfølelse, men faller fort sammen og avslutter kort og noe vandig. Svakt. Skuffende, og klart dårligere enn en annen flaske kjøpt fra London sammen med denne og drukket for mindre enn et år siden.

Chianti Classico Ser Lapo Riserva 90, Fonterutoli
Lett brunlig kant, trepreg i nesen. Muligens lett korket. God konsentrasjon i munnen, moden frukt, men middels lengde og hardt trepreg/eik. Bitter i avslutningen, kamfertre. Potensielt en toppvin, mistanken går mot en mulig dårlig kork? 1-0 til Portugal.

Brunello di Montalcino Poggio al Vento 88, Col d’Orcia
Briljant, lys rødbrun. Lær, kaffe og innslag av "Bordeaux-stall" men også langt mer sødme enn i Bordeaux. Søtlig, morell, behagelig munnfølelse, bra lengde. Modne, fine tanniner. Morell, plomme, fiken. Høy alkohol, varmt preg. Flott, moden vin.

Chianti Rufina Bucerchiale 88, Selvapiana
Krystallklar rødfarge, sursøt, syrlig duft. Ingen spor av eik, markant kirsebærfrukt. Utrolig syrerik smak, frisk, god munnfølelse. Touch av kaffe, flott lengde (lenger enn Poggio al Vento). Intensiv, kjølig stil, fruktdrevet. Langt liv foran seg. Toppvin.

Chianti Classica Il Poggio 83, Monsanto
Lys brun med noe rødskjær. Kaffe, lær, tjære. Fyldig, silkemyk og rund munnfølelse, god smakskurve med innslag av lakris og sødme. Lang og lett bitter avslutning. Fabelaktig i munnen. Moden Sangiovese på topp.

Chianti Classica Il Poggio 81, Monsanto
Ligner på foregående, men betydelig nærmere dødsleiet. Nedtonede aromaer av lær og jord. Dyp brun uten spor av rødt. Syrlig, sødmefyllt smak med bra lengde, men synger på siste verset. Ingen primærfrukt igjen. Morsom og instruktiv vin, behagelig.

Tilbake til toppen