|
Côte-Rôtie
Av Odd Rydland
Guigal Brune et Blonde 2000
Fine toner av kamfer og viltblod. Snev av trebark, ganske fast med bra bitt (en ganske snill og middels årgang dette) og ganske tilgjengelig. Snill og pen vin.
Guigal Brune et Blonde 1999
En åpenbart større vin, som nok er lett lukket enda. Mer kjøttfull, dypere frukt med innslag av røde bær. Stilig og lang, ung og primær. Gode greier som trenger 5 år til.
Bernard Burgaud 2005
Tilbakeholden nese, skikkelig ung denne. Masse stuffing med ganske varm frukt med innslag av lakris. Lovende, men vanskelig å vurdere.
Bernard Burgaud 2000
Røde bær, kamfer og vanilje på nesen. Ganske rund i munnen med bra konsentrasjon. Myk. Fruktig lengde med bra syrer på finish, lett grov og ikke veldig elegant.
Bernard Burgaud 1999
Best årgang av denne noensinne? Flott fokusert med god balanse i avslutningen, masser av tørrekstrakt. Snev av tobakk og kjølig skogsbunn, lang og svært bra. Masse oppside ved mer lagring.
Bernard Burgaud 1996
En årgang med mye syrlige og stramme viner dette. Kjøtt og lær her med intens rød bærfrukt. Lett i munnen men holder balansen bra. Også noe tørr i munnen, dette bør drikkes nå, men en bra prestasjon i denne årgangen etter min mening.
Bonnefond Cote Rozier 2001
Kjølig frukt men ganske søtlig på smak. Merkbar kamfer og anis med tydelig preg av fersk bringebærsyltetøy. Syrlig og burgundersk stil, men syltetøyet er rare greier og dette har jeg ikke mye tro på.
Gangloff La Barbarine 2001
Mer kjøtt og blod her, kjølig frukt med sure kirsebær og ganske tilgjengelig egentlig. Fruktig med fine tanniner, drikker bra. Deilig nese, noe magrere i munnen, kunne ønsket meg noe mer intensitet.
Villard La Brocarde 2001
Mørk frukt med svarte oliven på nesen fin frukt og fin balanse. Fine syrer og svært bra.
Ogier Les Embruns 2001
Rått kjøtt med snev av tjære. Bra struktur men avdempet nese, Trenger mye tid, men dette er ganske brutale saker.
Jamet 2001
Virker ganske eiket på meg og mer enn jeg kan huske fra andre unge Jamet-årganger (men dette var mye omdiskutert). Åpenbart lukket og med mye stuffing, denne trenger mye tid. Jeg ble så engasjert i eikediskusjonene her at det ikke ble notert mer….
Gerin Champin le Seigneur 2000
Mangler litt på midtsmaken, en typisk lett 2000, men pen og ganske floral med typiske kamfer og kjøttaromaer. Drikk nå antar jeg.
Jamet 1997
Virker moden med kamfer og medisinalt (tenk plaster) preg. Tidligere kaffe/eikepreg i denne vinen er nå flott integrert, kjølig stil med flott og fast lengde, svært bra vin (særlig tatt i betraktning
en ikke veldig stor årgang).
Jamet 1998
Betydelig mer primær med bjørnebær og andre røde bær, kjølig frukt. Nydelig og for ung. Stor vin.
Delas Seigneur de Maugiron 1998
Veldig sminket stil med snev av smørmalt. Tørr og overeiket med snev av rosiner. Kommersielt og mislykket møl.
J M Stephan 2004
Særdeles reduktiv rett ut av flaska. Svært konsentrert og ren med luft, kjølig og tradisjonell i stilen, lang. Flott vin.
J M Stephan VV 2004
Mineral og kompleks, masse røde frukter, svært lineær og ren. Tradisjonell stil, fremragende.
Chapoutier La Mordoree 1989
Nydelig balanse med røkt kjøtt, eksotisk treverk og krydder på nesen. Masse anis på smaken, litt vanilje. Kremete, burgunderaktig munnfølelse, fløyelsaktig. Overbevisende (flott årgang i Nord-Rhone forresten).
Chapoutier La Mordoree 1991 fra magnum
Ganske lik 89, men yngre og med masse søte kirsebær på frukten, rett og slett fremragende. Veldig frisk.
Jasmin 88 og Guigal Ch d’Ampuis 99 var korket (den andre korkete vinen av sistnevnte jeg har vært borti). Vi hadde også en mistenkelig Chave Hermitage 85.
|
|
Cornas/St-Joseph
Av Odd Rydland
7 september arrangerte Vitis Bergensis sin lenge planlagte smaking med vekt på den lille Syrah-appelasjonen Cornas (ca 100 ha) Cornas i Nord-Rhone – supplert med noen få viner fra naboen St-Joseph. Vi er stolte over å ha fått til en så bred presentasjon av et såpass begrenset område – og produsentene var fra kremen i området!
1.1 Cornas Cuvee Renaissance 2002, Clape
Søte, røde bær, forbausende deilig nese fra en vin fra en forventet dårlig årgang. Clape laget ikke sin ordinære Cornas dette året. Men det blir fort klart at nesen er relativt enkel og ukomplisert, og at fruktkonsentrasjonen er moderat og lengden likeså. Godt og greitt men heller ikke mye mer.
1.2 Cornas 2000, Clape
Dyp duft av mørke bær med sursøte moreller, furunål og innslag av noe mineralsk. Flott syrlig lengde med god balanse, smak av bjørnebær. Rund og fyldig vin. Vel ikke en så elegant og konsentrert årgang i Nord-Rhone som naboårgangene (på begge sider).
1.3 Cornas Les Barcillants 2000, Les Vins de Vienne
Korket.
2.1 Cornas Coteaux 2000, Tardieu-Laurent
Eik, eik, eik og lite Syrahkarakter, kunne vært en moderne, overeiket portugiser. Brent toast også på smaken, men fine syrer i finish og bra balanse uten tretanniner. Mangler kanskje litt konsentrasjon, mer konsentrasjon kunne kanskje gitt meg troen på at dette kan svelge unna eiken på lang sikt. Nei – jeg får meg ikke til å tro på at dette kan klare å takle eiken på sikt.
2.2 Cornas Reynard 2000, Allemand
Dagens første WOW-vin. Fra vinmarken av samme navn vest for Cornas med ganske gamle stokker og lavt utbytte, kjøpt fra Louis og Noel Verset. Utrolig nydelig nese med medisinsk kamfer, jod, furunål og blod. Klassisk. Elegant smak med innslag av bringebær og noe mørkere bær, dropsaktige og lekende syrer, veldig fin konsentrasjon men uten at det går på bekostning av balansen. Laurbær og pepper også. Mesterlig.
3.1 St Joseph 2001, Gonon
Bæraktig og innsmigrende nese med noe eik. Druetypisk med innslag av blod, oliven og pepper, pepret også på smak. Litt søt og snill og også litt ustrukturert, men en bra vin som dessverre får trekk for et lite svovelstikk som godt kan gå bort med tiden.
3.2 Cornas 2001, Clape
Jeg har smakt denne en rekke ganger og nå er den definitivt i ferd med å lukke seg, den rå, bjørnebær- og kamferaktige flotte primærfrukten som denne vinen har utvist tidligere er nå langt mindre fremtredende. Veldig konsentrasjon i smaken med stor lengde og flott konsentrasjon og balanse, men uten for eksempel kompleksiteten til Allemands Reynard 2000. Uforløst slik den nå fremstår, men med mer luft i glasset kommer den gradvis. Skal den drikkes nå bør den tydeligvis luftes godt, men nå er dette er lagringsprosjekt som i hvert fall bær få en 6-8 år på langs.
3.3 Cornas 2001, Dom de Tunnell
Blodig nese (!) med furunåler og merkbar men godt integrert eik. Den beste nesen pt. i denne tre-viners flighten. Kamfer og sure bringebærdrops på smak, med herlige syrer og stor friskhet i finish. Flott vin.
4.1 Cornas Chaillots 2001, Allemand
”Basiscuveen” (NB: det er strengt tatt ingenting som er basis hos Allemand) med druer fra Chaillots nordvest for Cornas samt også fra La Côte i vest. Stort sett klart yngre vinstokker enn Reynards (opp til 30 år). Elegant nese med innslag av furu og hvitt pepper samt laurbær. Nydelig, syrefrisk smak med fremragende lengde og balanse. Runde tanniner fint innpakket i frukt. Herlig.
4.2 Cornas Reynards 2001, Allemand
Klar likhet med foregående, men dypere frukt med søt kjerne og klart mer konsentrert. Blod, oliven og einerkratt på nesen. Mye stoff i denne særdeles konsentrert men med friskheten i behold, ultralang og en sublim balanse. Fabelaktig vin, det er særdeles få (kanskje bare Chave?) som lager Hermitage med slik dedikasjon – Cornas means you have to try harder. I hvert fall kan det virke slik i dette tilfellet. Kveldens vin etter min mening.
4.3 St Joseph Vigne d’Hospices 2001, Guigal
Philippe Guigals prestisjeprosjekt i St Joseph, med intensjoner om å forvandle området til La-La-land. Mye eik og tett vin som pt er vanskelig å lese, stor konsentrasjon men vanskelig å tolke strukturen. Mye potensiale her, men dette trenger definitivt tid; vi velger å tro på at Guigal vet hva de holder på med og at dette blir stort, men mangler pt. tilgjengeligheten og elegansen i Allemands viner.
5.1 Cornas 1999, Chapoutier
Fin tette nese med oliven, blekk og mørke bær. Elegant stil med fine syrer og frisk balanse med god lengde, kanskje litt volatile syrer (?) her, men dette er definitivt en deilig vin. Hadde den ikke kommet litt i skyggen av forrige flight hadde den kanskje fremstått enda bedre, men jeg er ikke lei meg over å ha en håndfull flasker av dette i egen kjeller (og den er kanskje fortsatt å få på polet til en gunstig pris).
5.2 Cornas VV 1998, Voge
Lett skuffende dette, lett løs og søt, litt enkel og monoton i frukten med innslag av laurbær og en aning eik. 1998 er vel ikke (i motsetning til i sør-Rhine) noe bejublet år i nord? Litt kort i smaken og mangler generelt litt spenst. Kommentarene her må selvsagt ses i sammenheng med det fremragende selskapet vinen befinner seg i – isolert sett ikke en dårlig vin, men heller ikke i nærheten av nivået til Cornas-eliten. Fremstår som drikkeklar i en noe rustikk stil
5.3 St Joseph Offerus 1999, Chave
Korket.
6.1 Cornas 1995, Chapoutier
Deilig vin i en elegant stil med furunåler både på nese og smak. Smaken er lang og kraftfull med begynnende modning, med fint avslepne tanniner og spenstig finish. Snev av svarte oliven og einerkratt.
6.2 Cornas 1988, Clape
Moden vin med innslag av sopp på nese samt noe jordlig og mineralsk, innslag av urter. Modne, fine tanniner, god bærfrukt fortsatt med en frisk finish med preg av syrlige bringebær.
Deilig vin uten at jeg lar meg helt begeistre. Min første smak av denne årgangen hos Clape – på hjemmesiden finnes smaksnotarer på en rekke andre årganger av Clape.
6.3 Cornas 1990, Allemand
Ganske primær enda, haugevis av furunåler og pepper. Veldig konsentrasjon av søte, mørke bær med snev av våt skogbunn. På smak svarte oliven og laurbær med veldig konsentrasjon og ung frukt, deilig balanse, en fremragende vin med et langt liv foran seg.
|
Nord-Rhône
11. November 2001- Av Odd Rydland
Hermitage hvit 95, Gerard Chave
Hvit Hermitage lages på en blanding av druene Marsanne og Roussane. Blandingsforholdet kan variere betydelig, men så vidt jeg vet bruker Chave 85% Marsanne.
Tropiske frukter, krydder (muskat?), ørlite touch av eplesteiner. Masse primærfrukt, og overraskende tilgjengelig i munnen. Lett anslag av smør, veldig fruktig, flotte syrer og stor lengde. Fatbruken godt integrert, svært lite utvikling å spore i denne vinen, strengt tatt et barnerov. Ganske oljete tekstur med innslag av sitrus og tropiske frukter. Ren og elegant stil. Flott vin med stor fremtid.
Flight 1 - Crozes-Hermitage:
I teorien er det tillatt med hvite innblandingsdruer i Crozes-Hermitage, men praksisen er ikke mye utbredt i dag.
Crozes-Hermitage Guiraude 98, Alain Graillot
Graillot satser på maksimalt fruktuttrekk med delvis hele druer I gjææringskaret og en temperaturkontrollert og ganske lang maserasjon. Vinene hans er alltod svære, ofte nesten litt karikerte, i stilen som unge. Guiraude er spesielt utvalgte fat (ett års fatlagring) og derfor 100% fatlagret, mens standardcuveen består av de gjenværende fatene blandet med vin fra tank. Han bruker visstnok aldri fat som ikke er brukt ett minst ett år før han kjøper de, så ny eik er det ikke snakk om her.
Blåsort farge. Intens fruktighet, mørke bær, spesielt krekling, men også hint av blåbær. Meget snerpende og syrlig, lang ettersmak. Muskuløs og lovende vin med flott, kjølig frukt og pågående tanniner. En vin som på dette stadiet fremstår som ung, rå og ikke så rent lite aggressiv. Spennende å se hvordan dette utvikler seg, vinen virker å ha meget stort potensial. Ganske utilnærmelig, men dette var en av mine favorittviner denne kvelden. Hvis det var hvite druer i denne vil jeg bli uhyre forbauset!
Crozes-Hermitage 98 Cuvee Louis Belle, Albert Belle
Druer fra ås-delen av appelasjonen (en ås-Croz). Croz er en relativt stor appelasjon med mye flatland men også en del vinmarker av høyere kvalitet, og nettopp kvalitetsvariasjonene og uforutsigbarheten er en av appelasjonens problemer. Men dette er altså fra de bedre partiene. Mer søtlig og eiket i nesen, også lysere på farge enn Guiraude. Også snerpende, innslag av kamfer, men mer feminin og ikke dette voldsomt fruktige, nesten bøllete preget som den foregående. Snev av eikekokos. Lovende, men snillere og mer kommersielt. Tilgjengelig og fyldig. Fin og syrlig avslutning med medisinalt tilsnitt.
Crozes-Hermitage 95, Alain Graillot
Dette er standardcuveen til Graillot med litt lagring. Denne vinen begynner å gå seg til, med umiskjennelig preg av furunåler og medisinalt og kamferpreget islett. Litt mini Cote-Rotie i stilen. Meget syrlig, tørrer bra opp i munnen, men tanninene har begynt å modnes litt. Slank og ganske elegant stil, som ung var denne vinen som Guiraude 98 også ganske outrert i stilen, dog ikke i samme grad som denne.
Flight 2 - Cornas:
Etter in en årrekke å ha vært ”den fattige fetteren” i Nord-Rhone, med fallende produksjon og svakt renomme, er Cornas nå skikkelig på hugget. Men det må sies at noe enhetlig intrykk av appelasjonen – som i utgangspunktet skal lage de mørkeste og mest rustikke Syrah vinene i Rhone – var det ikke lett å få. Tvert i mot sprikte vinstilene kanskje mer her enn i noen av de øvrige appellasjonene.
Cornas 98 Vielles Vignes, Alain Voge
Rik og rund nese, med islett av eik. Fyldig og besnærende, med bjørnebær, andre søte bær og rimelig parfymert, krydret. Noe sødme i munne, men flotte syrer. Sivilisert, rik stil, ikke så rå som Guiraude 98. Ganske tannisk, noe krekling og blåbær her også, noe varmere i frukten, flott lengde. Deilig nå . men bør lagres. Snev av sjokolade, masse stuffing og tanniner lover godt for fremtiden. Et sensuelt anstrøk som feks Guiraude ikke hadde og som jeg likte svært godt.
Cornas 98, M. Chapoutier
Mer tilbakeholden i nesen, lysest i fargen av de tre Cornasene. Chapoutier lager alltid en lett og ganske elegant Cornas. Litt eik her også, men mer tannisk og pågående i munnen enn det innledende inntrykket skulle tyde på. Kjølig frukt og tydelige tanniner. Bra vin i en elegant stil, kanskje ingen erketypisk Cornas – for lett i stilen - men som sagt var alle Cornasene i hveldens smaking var ganske forskjellige. Ganske snill vin, tilgjengelig, kanskje litt for snill for en Cornas.
Cornas Terre Brulee 98, Jean-Luc Colombo
Den mest eikete av disse tre, ikke helt umulig eikepreget men et visst bittert eikepreg slår gjennom også i munnen. Veldig syrlig og mindre stuffing enn de øvrige. Bortsett fra kontroversiell eiking kanskje ingen dårlig vin, men den svakeste Cornasen i kveld. Dette er Colombos billigste Cornas. Jeg har dessverre ikke smakt lagret Colombo og aner ikke om disse vinene vil lagre av seg eiken, men for meg fremstår de få Colombo-Cornasene jeg har smakt som ødelagt av overeiking. Også hans enkelre Cote de Rhone er hardt eiket, men ikek så brutalt som her.
Flight 3 - Cornas/ Cote Rotie/ Hermitage:
En flight som var satt opp for å stille tre appellasjoner i samme årgang opp mot hverandre.
Cornas 96, Auguste Clape
Mørkest av de tre i flighten. Meget delikat frukt på nesen, hint av kamfer og eukalyptus, kjølig frukt (får nok drahjelp av årgangen – som er superb i de fleste franske områder og også tildels i Italia hvis hangen går til viner med eleganse, renhet og syre) . Drikker flott nå, særdeles avbalansert, tilbakelent, lang og elegant. Lakris og solbær i finish, modne tanniner, fin lengde. Utviklet seg flott over hele kvelden, en av mine absolutte favoritter i kveld. Veldig elegant, veldig fokusert og veldig stilig. En Cornas som er stiligere enn velrenomerte Cote-Rotier, tro det eller ei. Jo mer jeg tenker på det, jo mer sannsynlig er det at dette var kveldens beste vin.
Cote Rotie B&B 96, E. Guigal
Noe eik, kjølig stil, snev av sjokolade, elegant vin, dog ikke så ren og elegant som Clape. Syrlig, med fint integrerte tanniner med fin friskhet og lengde. Denne vinen er stabilt bra fra år til år, med behersket eikebruk – i motsetnign til Guigals luksuscuveer. Men faktisk mer rustikk enn Clapes Cornas, og uten dens fenomenale renhet og konsentrasjon. Alle tre vinene i denne flighten var årgangstypiske med kjølig, ren frukt og fine syrer.
Hermitage Marquis de la Torette 96, Delas Freres
En lys Hermitage, også litt lett på nesen. Ren Syrah-frukt med innslag av furunåler. Syrlig og drikkeklar. Noe brent kaffe og hint av solbær på smaken, noe varmere enn de to øvrige 96-erene i stilen, og ikke den samme elegante balanse som disse heller. Noe tanniner, men drikker bra. En bra vin, lett for en Hermitage, en viss ”klønete” vinmaking avdekkes kanskje pga det selskapet den er satt opp i her. Delas er ujevne og definitivt ikke i den fremste tetgruppen av Rhones vinmalere.
Hermitagen var lettest (skal tradisjonelt være en ”maskulin” appelasjon som forener kraft med eleganse – en slags Rhonsk Bordeaux?) og Cornasen mest elegant – ikke helt etter læreboka (for å si det mildt), men har nok noe med vinmakerkunst å gjøre.
Flight 4 - Cote Rotie Jamet:
Cote Rotie 94, Jamet (Jean-Paul, Jean-Luc) ?
Brødrene tok over sine 4 ha i Cote Rotie etter sin far Joseph i 1991 og har utvidet arealet med ett ha siden da. Eiendommen ligger på platået over den bratteste skråningen (med sine 55% i enkelte partier er den blant de aller bratteste vinmarker i Europa), og vinene er klassiske, elegante og aromatiske Cote-Rotier. Det sterke aromatiske preget som gjør Cote Rotie til kanskje den lettest gjenkjennelige kvalitetsappelasjonen i Frankrike har tradisjonelt vært tilskrevet innblandingen på opp til 20% hvit Viognier som er tillatt i denne appelasjonen. Bare 5% av arealet på 140 ha er imidlertid beplantet med Viognier, og en rekke produsenter har droppet druen – så det er klart at det er særegenheter ved denne bratte, solsvidde skråningen som Syrahen som gror her sin finslepne og velduftende stil.
Denne vinen hadde en fin og ren, men kanskje vel lys, rødfarge. Fin og ren frukt med snev av eukalyptus og røde bær. Ikke vesentlig modning på aromaspekteret, men vinen fremstår som velbalansert nå med godt integrerte tanniner og drikker godt nå med en frisk og syrlig avslutning. Etter min mening er denne vinen på drikkeplatået nå og det kan virke usikkert om videre lagring har stor hensikt selv om den sikkert vil holde lenge enda. En fin prestasjon i en vanskelig – men ikke dårlig – årgang.
Cote Rotie 97, Jamet
Nydelig rubinrød farge, vesentlig tettere enn i 94-årgangen. Flott aromatisk nese med anstrøk av eik, rik smak med antydninger av solbær og lakris, men også lett medisinal med et lite snev av grønn paprika og pepper.Svær vin, både denne og 98-eren er vesentlig større og rikere i stilen enn Guigals 96-er. Betydelig utviklingspotensiale, både konsentrasjon og tanniner er på plass her. En annen av kveldens favoritter for meg. En klassisk og elegant Cote Rotie som trenger mer tid.
Cote Rotie 98, Jamet
Lik 97eren på farge, men mer lukket nese og med mer tydelig eikeanslag.Tett og syrlig, med uferdige og veldig tydelige, men finslepne, tanniner. Også denne litt vegetal i stilen med urtearomaer, mindre tilgjengelig enn 97. Igjen en svær vin med stor fremtid – men dog med noe mindre konsentrasjon og størrelse enn 97 selv om vinen er så ung at det er vanskelig å vurdere dette helt. Litt toastpreg som blir tydeligere ut over kvelden, dette i motsetning til 97eren hvor jeg opplever at frukten åpner seg opp etter god tid i glasset. Vanskeligere å vurdere, synes jeg, enn 97. 98 er ansett som en ”større” årgang enn 97, og det er vel et spørsmål om denne ikke rett og slett trenger mere tid. Man kan imidlertid lure på om det ikke er en gradvis økning av eikebruken i brødrenes viner?
Flight 5:
Cote Rotie Jumelles 97, Paul Jaboulet
Ganske lett nese med en viss modning, ørlite snev av bruning på fargen, også her noe eik. Lett sødmefyllt inngang med bra syrer i finish. Middels lengde, ganske modne tanniner. Anis og ørlite touch av sødme. Mistenkelig med denne modningen. Lett tilgjengelig vin med et lett kommersielt anstrøk etter min mening. Et stykke under Jamet 97 i kvalitet, men også en drøy 50-lapp billigere.
Hermitage Sizeranne 97, M Chapoutier
Dessverre håpløst korket.
Hermitage Pied de la Cote 98, Paul Jaboulet
Tett vin, brukbar konsentrasjon, men igjen ørlite søtlig i stilen og et tydelig toastet eikepreg. Klart en ung vin, ingen mistenkelig modning her, ren og pen frukt men ganske tannisk. God lengde og fine syrer. Interessant Hermitage til prisen, verdt å lagre på. Bra vin – uten å vekke den helt store begistringen hos meg.
Hermitage La Chapelle 98, Paul Jaboulet
Lys i fargen til Syrah å være, lett portvinspreget nese med anstrøk av sjokolade,. Veldig søt, veldig eiket og med en voldsomt stor munnfølelse. Meget internasjonal i stilen og kanskje den av kveldens viner som det er vanskeligst å identifisere som Syrah, dog er det et tydelig preg av kamfer her. Imponerende – og lett å like. Ren og harmonisk med en relativt snill finish til å være en alt for ung Hermitage. Mye stuffing og flott lengde, stor og saftig, ekspansiv og attraktiv i munnen, men igjen dette snille preget. Delikate røde bjørnebær. Forbausende tilgjengelig. Dette kommer til å score masse poeng blant de som er innstilt på å la seg imponere og forføre. Dette er ikke min stil – og med dagens pris kan man få to Clape Cornas + en hundrelapp i vekslepenger for det denne koster. Dette må vel være det amerikanerne kaller en ”no-brainer”?
|
Côte-Rôtie (13.10.2007) - av Odd Rydland