Spania (23.08.2009) - av Odd Rydland
Spanske rødviner (16.10.2005) - av Odd Rydland
Rioja - Tradisjonalister vs modernister (08.10.2000) - av Jostein Alme

Spania
Av Odd Rydland

Spanske rødviner
Av Odd Rydland

Spania er på vei ut av en vinmessig bakevje, og som vanlig genererer dette mye eksperimentering og støy. "Bodegas Industriales" er et gammelt Rioja begrep for bodegaene som ble etablert etter Riojas renessanse i 1860, og 20-25 store, négociant-lignende firmaer, noen uten egne vinmarker, og med produksjon over (og ofte langt over) 1 mill flasker hver dominerte spansk ikke-fortifisert vin fram til omkring 1985. Vinene var altså preget av mye blending av viner/druer, med forutsigbare husstiler og god styring med årgangsvariasjonene. Omtrent som storprodusentene av Champagne. Terroir glimret med sitt fravær. Ofte ganske godt, men trygt og kjedelig, og sjeldent særlig genialt. Og det var det man stort sett trengte å vite om spansk vin med unntak for noen få eksentriske unntak som Vega Sicilia. Og det i et land som er/var verdens 3. største vinprodusent!

De siste 20 år har Spania gjort friske forsøk på å ta igjen det tapte til Frankrike, Italia, California osv. Skikkelige domemeviner fra produsenter som tror på jordsmonn, håndverk, biodynamikk osv vokser fram; som vanlig når det er mye eksperimentering er ikke alt like vellykket, men man lærer. Og glem ikke Robert Parkers spådom om Spania som det nye store.

Likevel synes jeg spansk vin er et vanskelig tema, de er for vanskelige å skille fra hverandre og den typisiteten som er for Spania som helhet, er jeg ikke sikker på at jeg liker. Selvsagt et subjektivt valg; men en oppfatning som synes å deles av andre, lite oppmerksomhet om disse vinene og få som pådrar seg samlernes interesse (med noen får unntak). Vi hadde plukket ut et nennsomt utvalg slike viner fra spennende produsenter fra ulike toppområder i Spania i ulike prisklasser men slet med å samle interesse. Til slutt ble vi 11 påmeldte.

Første en flight med 4 ganske rimelige viner:

Mas d’en Pol 2004
En blanding av Garnacha, Tempranillo, Syrah og Cabernet. En vin som skilte seg noe ut med en markant kirsebærtone på duft og smak. Fin, tørr syrlighet i munnen men litt kort kanskje. Har vært bedre i tidligere årganger (sies det). Lett stil men fin frukt.

Gran Feudo VV 98
Garnacha, Tempranillo. Mørkere dufter her med innslag av kjeller og litt vanilje, klassisk Riojanese. Fin sursøt finish i en litt lett stil.

Clos d’Ermita 2001
Monastrell fra økologisk produsent. Dype, røde skogsbær, denne dufter (og delvis også smaker) som Tines skogsbæryoghurt med sødmefylte blåbær og kreklingbær med innslag av vanilje i en sursøt miks, noe som preget svært mange av vinene i mer eller mindre grad og som er med på å gjøre vinene litt lite spennede. Litt knapp i finishen og lovlig mye vanilje, men frisk og bærpreget.

Evo Gelbenzu 2002
Tempranillo, Cabernet Sauvignon og Merlot. Skogsbæryoghurt med vanilje her og. Mangler spenst til å bære ekstraksjonen, her har man villet mer enn råstoffene kan bære. Litt plump i finishen, Denne lysten til å tøye vinmakingen lenger enn råstoffene tåler synes å gjelde flere av kveldens viner.

Neste flight besto av mer påkostede, til dels dyre, viner som startet med Alejandro Fernandes sine to Tempranilloviner fra Ribera.

Condado de Haza Reserva 2000
God stuffing her med friske syrer og bra lengde, men svært søt, har smakt en del av disse vinene fra Fernandez, men aldri så markant søtlig. Sursøt stil og ganske stram i stilen, Valpolicellaaktig – får ofte mer Bordeaxassosiasjoner med Condado de Haza. Bra vin men for dyr, skal dog bli spennende å smake 2001-eren av denne.

Pesquera Reserva 2001
Tørrere og friskere i stilen denne med svarte solbær og bjørnebær. Lang tørr finish men mye eik og eiketanniner. Synes eiken dessverre dominerer vinen nå. Og 300 kr er mye penger, trolig for mye for denne.

Abada Retuerta 1996
Fra Castilla Leon med Tempranillo med Cabernet Sauvignon og Merlot. Godt eiket denne her. Syrlig, dropsete frukt, innslag av kjeller og tjære, lett Bordeauxakktig i stilen, men faller sammen i munnen, med tretanniner i finish. Eikebruken har drept en vin som var ganske OK for noen år siden.

Rottlan Torres 2000
Dessverre korket.  94eren er fortsatt flott og på vei opp!

Flight 3:

Vina izadi Crianza 2001
En modernistisk Rioja med fløyelsmyk, nesten Burgunderaktig tekstur, jeg har tidligere smakt noen av produsentens dyrere viner (se under) og de kan være forførende. Fin syrlighet og utmerket lengde, en flott vin i en noe lett stil til en fornuftig pris.

Roda I Reserva 96
Fruktig med blåbær og bjørnebær. Søtlig fruktkjerne med noe eiketanniner men bra balanse. Bra frukt i finish og god lengde. Svært god vin i moderne stil, men prisen 379 kr er vill.

Clos l’Obac 2000
Fra Priorat. Garnacha, Cabernet Sauvignon og Syrah. Svær vin, mørke bær, bjørnebær, solbær men mangler finesse. Tja.

Mauro 2001
Fra Castilla Leon med Tempranillo og mindre innslag av Syrah og Garnacha. Søt og stor i frukten med vanilje hele veien, virker som frukten her er i ferd med å blekne litt (har smakt den flere ganger). Veldig flott underliggende struktur, en svært vellaget vin men hvor er den på vei?

Duraton 99
Fra Castilla Leon med Tempranillo, Merlot, Cabernet Sauvignon og Syrah. Løs i fisken, lett i frukten, nøytral og kjedelig. 190 kr for dette må være årets største vits.

Flight 4:

Finca Dofi 98
”Superprodusenten” (tullete begrep) Alvaro Palacios nest dyreste vin basert på Garnacha, Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah og litt lokale druer (Catalonia). Stor og mørk vin, med nydelige skogsdufter,  fin balanse og elegansen i behold. Friske, fine syrer i finish. Veldig lengde og nydelig balanse hele veien, tørr stil. Dyr (kr 500), men her lar det seg forstå. Imponerende.

Muga Reserva 2001
En vin til 169 kr som ikke gjør seg helt bort etter den foregående selv om den sliter litt. En deilig klassisk Rioja med fløyelsmyk, søt bærfrukt, vanilje og kjeller, og med syrlig og frisk finish. Et supert kjøp.

Vina Ardanza Reserva 98
Litt støvete i stilen, mistenker at denne har stått og kokt i solsteken i et av polets mindre gunstige lokaler, ikke veldig stor omsetningshastighet på disse. Tror ikke jeg skal vurdere den; korken lett ute også. Normalt en bra vin, men ikke nå. Vær obs på at dyrere viner i polets standardsortiment kan varmeskades om sommeren, selv noe så robust som en tradisjonell Rioja.

Pie Franco 98
En Jumillavin på Monastrell. Flott frukt med urter og snev av te. Stilig vin, men noe tørrere enn tidligere og har ikke eldes så stilig som jeg skulle trodd den ville. Er flasken 100% - tviler?

Vina Izadi Expresion 98
Tempranillo med lett innslag av Cabernet sauvignon. Moderne stil, lett og elegant men ikke SÅ mye bedre enn crianzaen. God frukt med elegante bringebær, jordbær, igjen burgunderaktig, men tror ikke årene har fart så pent med denne. Og den er for dyr, 400 (!)

Faustino I 1970
Et bidrag fra ett av medlemmene. Dufter ikke så mye, litt kaffe og bringebær. Lett i smaken, friske, syrlige bringebærdrops, frukten er ikke blåst her. Interessant.

Tilbake til toppen

 

16 Vitismedlemmer var samlet en søndagskveld i oktober for å finne ut av hva som skiller de såkalt moderne produsentene fra de tradisjonelle i Rioja. Det ble en fin kveld med mange gode viner i glasset. Geir K. Gjerdrum holdt en meget informativ innledning omkring kveldens tema, og ledet oss gjennom smakingen med sedvanlig entusiasme og kunnskapsrikdom.

En del av det som ble presentert og diskutert utover kvelden er forsøkt gjengitt og utdypet i det følgende:

• Geografien
• Jordsmonnet
• Druene
• Tradisjonalistene
• Modernistene
• Metodene
• Produsentene
• Smakingen
• Konklusjon

Geografien
Rioja ligger i nord-Spania, langs elven Ebro, og er klimatisk påvirket av både Atlanterhavet i vest og Middelhavet i øst. Området er langstrakt, omkring 12 mil langt. Innenfor dette forholdsvis begrensede området er de geografiske og klimatiske forskjellene overraskende store. Høydeforskjellen er betydelig, fra omkring 300 moh i lengst øst i Baja og opp til 600-700 moh i den nordvestlige delen av Alavesa og Alta. Dette gir store forskjeller i klima og dermed også dyrkingsforhold for druer. Rioja er delt inn i tre hovedområder.

Rioja Alavesa: Ligger lengst i nord/nordvest og har det kjøligste klimaet med vinmarker opp til 700 moh. For en stor del kalkholdig leirjord. Denne kombinasjonen gir ofte de mest raffinerte vinene i Rioja. Lette og elegante viner.

Rioja Alta: Tradisjonelt sett på som det beste området, men utforders i dag av Alavesa. Har en del kalkjordsmonn, men mest fluviale avsetninger. Mange av de eldste og beste eiendommene holder til her, spesielt i byen Haro.

Både Alavesa og Alta har semihumid og relativt kjølig klima med betydelig klimatisk påvirkning fra Atlanterhavet. Dette gir ofte store årgangsvariasjoner, i og med at innhøstingen vanligvis foregår så sent som i siste halvdel av oktober. I september og oktober er det stor kontrast mellom natt- og dagtemperatur, og dette gir langsom modning av druene. Hvis det er tørt i denne perioden, gir dette veldig god kvalitet på druene. Det regner ca 500mm årlig i Alta og drøyt det halve i Baja.

Rioja Baja: Det varmeste og lavestliggende området i sørøst. I Baja har man et semi-arid middelhavsklima med lite nedbør og sterk varme. Garnacha trives i dette varme klimaet, og dominerer fullstendig, mens det dyrkes lite Tempranillo. Baja er helt klart det kvalitetsmessig minst interessante området i Rioja.

Jordsmonnet
Det finnes grovt sett tre hovedtyper av jordsmonn i Rioja - kalkholdig leirjord, fluviale sedimenter og jernrik leirjord. Det er en utbredt oppfatning at den kalkholdige leirjorden gir de beste vinene, og noe forenklet kan man si at den kalkholdige leirjorden dominerer i Alavesa, i Alta finnes både kalkholdig leirjord og fluviale avsetninger, mens i Baja er det mest av den jernholdige leirjorden.

Terroirbegrepet er ikke så veldig mye brukt i Rioja foreløpig, men man har selvsagt også her en forståelse for at jordsmonnet har innvirkning på vinkvaliteten, og bevisstheten om dette øker stadig. Enkeltmarksviner er etter hvert begynt å dukke opp fra en del produsenter.


Druene
Tempranillo er den viktigste druen i Rioja. Den modner tidlig, flere uker før de andre druene som utgjør Riojablandingen, og er veldig produktiv. Den har tykt skall, forholdsvis lav syre, god sødme og dyp, stabil farge. Primæraromaer domineres av jordbær, og kanskje kirsebær i ekstreme tilfeller, mens den får fine tertiæraromaer av humus og sopp. Den forholdsvis lave syren krever blanding med andre druer for å få den nødvendige friskheten i vinen.

Tempranillo trives best i Alavesa og den nordlige delen av Alta der en også har det kjøligste klimaet. Der er den også desidert mest utbredt, og utgjør 65 - 85% av totalproduksjonen. Tempranillo antas å ha sin opprinnelse i Nord-Spania.

Garnacha er synonym med Grenache som er den viktigste druen bl.a i sydrhone. Den er imidlertid opprinnelig spansk, og er spesiell fordi den trives godt i svært varmt og vindfullt klima. Det er Spanias mest plantete drue. Ved lav avkastning gir den intens farge. Den modner tidlig, er veldig produktiv og derfor må avkastning holdes nede for at den skal levere kvalitet. Den trenger lang vekstsyklus, og trives derfor best i Baja der den utgjør over 70% av totalproduksjonen. Den gir svært høy alkoholprosent, mye farge og har lav syre. Garnacha oksyderer lett og blir fort brun. Primæraromaer assosieres med mørk søt frukt som plomme. Tertiæraromaer er lite utpreget. Typisk blandingsdrue. Gir som regel plump vin på egen hånd. Det skal vissnok være mye Garnacha i gammel Castillo Ygay, så man skal ikke avskrive Garnacha. Det er imidlertid essensielt at avkastningen holdes meget lav for at den skal gi kvalitetsvin.

Mazuelo er synonym med Carignan som produserer oseaner med svært ordinær vin i Syd-Frankrike. I Rioja utgjør den 2-5% av totalproduksjonen. Den gir høy avkastning, har kraftig farge som er stabil ved lagring. Mazuelo bidrar med mye tannin og høy syre. Den gir veldig grov, enkel og tannisk vin på egenhånd, og er en typisk blandingsdrue.

Graciano er lite plantet i dag, men den var mye mer vanlig tidligere. Den utgjør i dag bare 2-5% av totalproduksjonen. Den gir lav avkastning og modner sent, og det er nok forklaringen på at den ikke er populær lenger. Det er en meget aromatisk drue med god syrlighet og bra med tanniner. Fargen er kraftig, men den er ustabil og vinen oksyderer fort og blir brun. Den skal imidlertid være veldig holdbar likevel. Det er stigende interesse for denne druen i Rioja, men den er kontroversiell. Bl.a Remelluri har stor tro på Graciano, og har nylig økt andelen av denne i vinmarkene sine.


Tradisjonalistene
Problemstillingen mellom såkalte tradisjonalister og vinmakere som av forskjellige årsaker ønsker å modernisere og forandre sine viner er ikke ny, og den er ikke spesiell for Rioja. Dette er relevant for en rekke vindistrikter i dag, og spesielt i Italia er trangen til å eksperimentere med ny eik spesielt sterk. For Rioja sin del kompliseres bildet av at det er en del uenighet om hva som egentlig er tradisjonell vinmaking. For å komme til bunns i dette må vi til Bordeaux, og årstallet er omkring 1860.

I 1860-årene slo vinlusen Phylloxera vastatrix til for alvor i Bordeaux, og det ble snart klart at dette fikk alvorlige konsekvenser for vinproduksjonen over hele Frankrike. Fremsynte produsenter så seg om etter alternative områder for vinproduksjon. Rioja hadde på den tiden et bra rykte, og en del vinmakere dro til Rioja og slo seg ned der. Det ble opprinnelig forsøkt å plante Bordeaux-druer, men dette ble oppgitt ganske tidlig, og man slo seg til ro med de lokale druesortene. Man forandret imidlertid vinmakingsteknikken og begynte å lage vin slik man hadde gjort i Bordeaux. Dette innebar avstilking av druer og forholdsvis kort lagring på små eikefat, barriques, eller barricas bordelesas som de kalles i Rioja.

I de neste tiårene opplevde Rioja en voldsom opptur, med enorm eksport til Frankrike, som på sin side var plaget av vinlusens herjinger i mange tiår. Mange av de mest kjente bodegas som Marques de Riscal, Marques de Murrieta, Lopez de Hereida og La Rioja Alta ble etablert i denne perioden. Rioja var en stor suksess frem til 1901 da phylloxera fant veien til Rioja også. Dette ble en selvsagt katastrofe for Rioja, og samtidig var problemene overvunnet i Bordeaux og resten av Frankrike. Man hadde etter mye prøving og feiling funnet ut at ved poding på amerikanske vinstokker, som var resistente mot phylloxera, kunne man unngå problemet med den gjenstridige vinlusen. Frankrike var dermed selvforsynt med vin igjen.

Dette innledet en lang nedtur for Rioja. Man mistet et annet viktig marked i koloniene i den spansk-amerikanske krigen like etter århundreskiftet. Siden kom 1. verdenskrig og depresjonen, opprivende borgerkrig og påfølgende isolasjon under Franco. I denne perioden gikk vinproduksjonen dramatisk ned i Rioja og resten av Spania og eksporten tørket inn.

Nytradisjonalister som Telmo Rodriguez hos Remelluri mener at den egentlige tradisjonelle Rioja er en vin slik den ble laget på slutten av 1800-tallet med lav avkastning, avstilking og forholdsvis kort fatlagring (1,5 - 2 år) på små, franske, ikke nødvendigvis nye eikefat. Det hevdes også at det som i dag oppfattes som tradisjonell Rioja er et produkt som er oppstått som en følge av at vin ble liggende lenge på fat fordi man hadde avsetningsproblemer i 40 og 50-årene. De beste vinene tålte den lange fatlagringen, og fremstod som et attraktivt produkt som det viste seg å være et stort internasjonalt marked for.

Det er et faktum at de vinene som ble produsert i Rioja på 1940-, 50- og 60-tallet teknisk skiller seg vesentlig fra det som ble produsert på slutten av 1800-tallet, og det er sikkert også riktig at vinene utilsiktet fikk lang fatlagring som en følge av økonomiske og politiske omstendigheter. I så måte føyer det seg inn i rekken av lykkelige tilfeldigheter som har ført til utviklingen av varige kvalitetsprodukter. Det er denne vinstilen som de fleste i dag kaller tradisjonell Rioja.

På 60-tallet fikk man økonomisk oppsving både i Spania og resten av Europa. I Rioja hadde man et nytt produkt å selge som ble godt mottatt, og Rioja opplevde en eventyrlig suksess på 70- og 80-tallet med de fatlagrede vinene av meget varierende kvalitet. Mye var bra, men svært mye var også skandaløst dårlig.


Modernistene
Reaksjonen måtte komme, og på begynnelsen av 90-tallet kunne man observere at den notoriske Robert Parker satte sitt internasjonale søkelys på Spania også. Selv om han for så vidt likte vinene fra La Rioja Alta, CVNE og Muga, så var det de kompakte vinene fra Ribera del Duero og Priorato med "mindboggling concentration" og "mindblowing gobs of hedonistic fruit" som stjal overskriftene, og som dermed steg i pris. Resultatene av dette lot ikke vente på seg, og "Disneyeffekten" har gjort seg gjeldende i Rioja også. Det har etterhvert dukket opp en rekke ultramoderne viner som skal ta opp kampen med fruktbombene fra Ribera og Priorato.

Nå skal ikke Parker få all "æren" for moderniseringen som skjer i Rioja. Den ville nok kommet uansett, og det er helt sikkert behov for en fornying. Spørsmålet er bare hvilken retning den tar. En får håpe at Rioja unngår de verste utslagene av internasjonalisering som en har sett andre steder. En forsiktig fornying er helt sikkert den beste løsningen, og smakingen denne kvelden viste oss en rekke meget vellykkede eksempler på det, bl.a Muga Reserva –94 og Marques de Murrietas Ygay Reserva 1995. Dette er viner som har beholdt særpreget som Rioja har, samtidig som de er umiskjennelig mer "moderne". Det er imidlertid fortsatt lagringsdyktige viner som helt sikkert vil utvikle spennende sekundæraromaer.

Metodene
Til tross for at det finnes ulike oppfatninger av hva som er tradisjonell Rioja, er de fleste enige om at viner som har gjennomgått lang fatlagring på gamle amerikanske eikefat er det "gammeldagse". Hva er det så som skiller såkalt tradisjonell vinmaking fra den moderne stilen?

Modernistene er ekstremt opptatt av at vinen skal være fruktig, men de tradisjonelle produsentene fokuserer mer på sekundæraromaer som sopp, lær og humus. Selvsagt skal disse vinene også ha fruktighet, men det har ikke den samme overordnede prioritet som hos modernistene.

Modernistene er redde for at vinen skal komme i kontakt med oksygen under vinmakingen. Oksygen reduserer farge og fruktighet i vinen, og det er nettopp disse egenskapene man søker å fremheve i de moderne vinene. Alt gjøres for å unngå luft, mens de gammeldagse vinmakerne bruker oksygen aktivt for å fremheve de egenskapene de søker i vinen. Vinen gjæres i store eikebeholdere og lagres i årevis på gamle eikefat. Den stikkes om ofte og kommer dermed i kontakt med luft. Når den omsider tappes på flaske er den blitt lysere på farge, og aromaene preges av sekundæraromer, ikke umiddelbar fruktighet.

Bruken av eik skiller også de to stilartene. Tradisjonelt er man veldig glad i eik, både under selve gjæringen og den videre lagringen, men det brukes bare gammel amerikansk eik. En tradisjonell vinmaker bruker sine nye eikefat på billig konsumvin et par år for å "gå det inn". Kvalitetsvinen lagres i mange år på veldig gamle fat. Modernistene er også veldig glad i eik, men ikke under gjæringen. Da er det temperaturkontollerte ståltanker som gjelder. Man ønsker å trekke ut mest mulig ekstrakt fra druene, og da trengs høy, kontrollert gjæringstemperatur og overmodne druer. Etter gjæringen legges vinen på nye franske eikefat, og vinen får et mye kortere opphold på fat enn de tradisjonelle vinene. Når den moderne vinen tappes på flaske er den derfor veldig fruktdominert, har svært mørk farge og vanligvis også en meget tydelig eikekarakter. Dette er egenskaper som fremelskes i moderne vin over hele verden for øyeblikket, og det er denne stilen som har slått an hos en del tone angivende vinkritikere. Ekstrakt og fylde er middelet, umiddelbar og eksplisitt nytelse er målet.

De tradisjonelle vinmakerne lager selvsagt også vin om skal nytes, men her er metodene anderledes. Det legges mer vekt på eleganse og kompleksitet. De gode tradisjonelle vinene er mer nyanserte og dermed kanskje også vanskeligere å forstå. Den lange fatlagringen fører til at sekundæraromaene spiller en veldig viktig rolle i aromabildet. Frukt er også viktig, men den er bare en av mange komponenter som til sammen gir en kompleks og spennende vinopplevelse.

Det er sikkert rom for begge stilartene både i Rioja og andre steder, og forhåpentligvis kan de utfylle hverandre slik at Rioja kommer styrket ut av det i fremtiden. Skal Rioja klare seg, må de ha et produkt med et visst særpreg som skiller ut fra mengden av globalisert fruktsuppe som vi oversvømmes av hver eneste dag.


Produsentene
Lopez-Hereida (Haro, Alta): Erketradisjonalist. Bare egne vinmarker. Gjæring på eik. Lang lagring på gamle amerikanske eikefat. Mange holder dem for å være best. Ikke tegn til modernisering foreløpig. Puristenes Rioja. Kompromissløst gammeldagse.

Marques de Murrieta (Fuenmayor, Alta): Tradisjonalist inntil nylig. De er imidlertid begynt å lage enkelte cuveer med fransk eik og mer vekt på frukt, f.eks Ygay Reserva 1995, og den ultramoderne og svært eikepregede Ygay Dalmau Reserva 1995 som nå er å få i Norge. Hva som skjer med Castillo Ygay Gran Reserva er det for tidlig å si noe om.

Muga (Haro, Alta): Veldig tradisjonell inntil for få år siden. De ser nå ut til å ha en fot i hver leir, og lager både veldig moderne vin (Torre Muga), tradisjonell vin (Prado Enea) og den flotte Muga Reserva som har innslag av begge stilartene. Muga ser i dag ut til å ha både evne og vilje til å ta det beste fra både tradisjonell og moderne vinmaking. La oss håpe at flere velger denne veien videre.

Remelluri (Labastida, Alavesa): Telmo Rodriguez kaller seg selv tradisjonalist, men bruker mye fransk eik, dog ikke veldig mye nye fat. To tredjedeler av fatene hans er franske, og de brukte overtar han fra Chateau Margaux! Rodriguez er veldig opptatt av å ta vare på lokale druesorter, og skal nylig ha plantet 10 hektar Graciano. Han har noe avvikende syn på hva som er tradisjonelt i Rioja. Han har gått i lære hos Gerard Chave i Hermitage og driver tilnærmet "økologisk". Remelluri får veldig mye omtale, men vinene er kanskje ikke alltid så imponerende? 1997 årgangen er iallfall svak, men Reserva 1995 var veldig bra.

La Rioja Alta (Haro, Alta): Ultratradisjonell. Ikke tegn til modernisering foreløpig. Lang fatlagring og omstikking av vinen hvert halvår. Er definitivt ikke redd for oksygen. Minst tre år på fat for Reserva. Veldig godt omdømme.

Faustino Martinez: Veldig stor produsent. Regnet for å være forholdsvis tradisjonell på Reserva- og Gran Reserva nivå, men lager veldig mye moderne konsumvin. De er likevel ikke så kompromissløst tradisjonelle som La Rioja Alta og Lopez de Hereida. Faustino har også lansert en ultramoderne vin i det siste – Faustino de Autor Riserva. Den er å få på Polet nå, og skal være en svært eikepreget og fruktdrevet vin i samme stil som Torre Muga.

Smakingen
1.1 Vinas de Gain Crianza 1997, Bodegas Artadi
Lys brunrød farge, elegant men forholdsvis enkel duft preget av jordbær, grapefrukt og eik. Frisk vin med fin syre og ren frukt. Sursøt stil. Ikke så veldig lang, men behagelig friskhet i avslutningen. Moderne vin med lett og intelligent fatbruk, lite oksydasjon og fin frukt. Bra vin, men ikke det helt store til 150 kroner.

1.2 Remelluri 1997, La Granja de Remelluri
Mørkere farge med tydelig modning i kanten. Veldig varm og søt krydret duft av tørket frukt og plommer. Med litt godvilje også noe mineraltoner. Etter en stund i glasset fikk den et påfallende brent preg med innslag av kaffe og svidd gummi. Produsenten påstår at han ikke bruker mye nye fat. I så fall er de veldig pent brukte… Varmt anslag i munnen med veldig sursøtt og klissete preg. Nokså kort og litt ufrisk avslutning. Tydelig at man prøver å ekstrahere mye, kanskje for mye i forhold til årgangen? Det blir for emment og syltetøypreget. Skuffende vin fra en muligens litt oppskrytt produsent. Smakt tre ganger med samme inntrykk. 1996 årgangen var heller ikke all verden, mens 1995 var en flott og stram vin med lagringspotensiale.

1.3 Torre Muga Reserva 1996, Bodegas Muga
Svært mørk farge, nesten svart. To år på nye eikefat. Voldsomt eikepreget i duften, men med rikelig mørk frukt under hvis en leter og rister lenge nok. Det er imidlertid den rå eikekarakteren som fullstendig dominerer aromabildet. Massiv i munnen også - tanniner og syre i massevis, men også frukt under sminken. Til tross for det voldsomme anslaget slutter den forbausende raskt, med en litt vassen og stikkende finish. Svært lite behagelig å drikke i dag, men det er vel heller ikke meningen. Vanskelig å si hva dette blir til. Den har jo både frukt, tanniner og syre, så det kan jo gå seg til med 5 - 10 år i kjelleren.


2.1 Vina Alberdi Reserva 1995, La Rioja Alta
100% Tempranillo. Gjæret på ståltank ved 30 grader. To år på gamle amerikanske eikefat. Denne vinen var helt brun, og i starten litt ufrisk på duft. Den kom seg imidlertid og fremstod etterhvert med tydelig preg av humus og sopp. Frukten var imidlertid helt borte. Den var ikke direkte dårlig, men den var litt tynn og flat med en noe bitter avslutning.

Det ble hevdet at vinen var korrekt, men jeg tror det var en svak flaske. Denne vinen har inntil nylig ikke vært så langt kommet. Smakte vinen noen dager senere, og da fremstod den som langt friskere, med mer frukt og mindre sekundæraromer, men flott og balansert.

2.2 Vina Arana Reserva 1994, La Rioja Alta
Tempranillo og Graciano. Gjæring på ståltanker ved 30 grader, deretter lagret på gamle fat av amerikansk eik i 3 år. Tappet på flaske i 1998. Denne var også veldig moden på farge, men hadde en langt mer spennende og kompleks duft enn Alberdi. Sursøt duft preget av skogbunn, sopp og søtlig treverk. Veldig "balsamisk" preg, noe som gikk igjen i mange av de tradisjonelle vinene, spesielt hos vinene til Marques de Murrieta. God fylde i munnen med syrlig og fast avslutning. Flott vin som drikker godt nå, men som sikkert også vil lagre svært bra. Det ble imidlertid trukket frem at den burde vært enda bedre i en så flott årgang som 1994.

Jeg har mistanke om at det er en del flaskevariasjon på disse Alta-vinene. Smakte også denne noen dager senere, og da var den langt mindre brun, med mer frukt og fylde - en mye flottere vin med klar, mursteinsrød farge, en utsøkt blanding av ren frukt og begynnende modningsaromaer i retning av tre og skogbunn.


3.1 Ygay Reserva Especial 1995, Marques de Murrieta
Med denne vinen har Marques de Murrieta forsøkt å lage en noe mer moderne vin enn de tradisjonelt har vært kjent for. Tidligere årganger har til dels vært plaget av for høy syre. Spesielt 1990-årgangen av denne vinen er et ubalansert syrevrak. Det er en kjent sak at Murrieta muligens har vært litt for ivrige med syresekken i varme årganger. Nå har vinen fått noe mer ny eik, og er langt mindre oksydert enn tidligere. Dette vises på fargen som er dyp blårød uten mye modning. På duft fremstår den med varm, søtlig og rik fruktighet med veldig tydelig jordbærpreg. Fyldig og litt tannisk anslag i munnen, men med mindre syrlighet enn tidligere. Likevel tilstrekkelig med syre til å gi den nødvendige friskheten i avslutningen. Veldig fin vin som sikkert vil lagre bra.

3.2 Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1989, Marques de Murrieta
Dette er en vin som aldri har vært plaget av mangel på syre. Mursteinsrød farge. Først veldig søtlig, nesten karamellisert duft med innslag av tørket frukt og søtt trevirke. Veldig sursøtt preg. Fikk assosiasjoner i retning av italiensk ripassovin på duften - rødsprit og rosiner. Duften veldig bra med en del lufting. I munnen er den utrolig intens med en voldsom syre. Det blir definitivt for mye av det gode. Vinen er i ubalanse og blir litt bitter og beisk i en for såvidt lang avslutning. Den må være laget på svært modne, nærmest tørkede druer, og da er det noe mystisk med denne voldsomme syren. Utbredt oppfatning at Marques de Murrieta var harde med syretilsetningen tidligere.

Det var delte meninger om dette ville gå seg til. Den fikk en del pepper fra forsamlingen. I dag er det definitivt ikke godt å drikke, selv om duften er veldig fin. Har man vinen i kjelleren er det bare å lagre videre og håpe det beste. Det må tilføyes at denne vinen ikke på langt nær hadde hatt så langt opphold på fat som -68 og -70 årgangene av samme vin som ble smakt senere på kvelden, men jeg tror ikke lenger fatlagring ville ha hjulpet på balansen i denne vinen.

3.3 Muga Reserva 1994, Bodegas Muga
Dyp farge med svakt mursteinspreget kant. Veldig forskjellig fra de foregående. Duft av fjøs, spekeskinke, salt og mineraler. Kjølig vin som minner en god del om en god gammeldags Bordeaux. Stram og flott i munnen med fin tørrhet fra modne tanniner i avslutningen. Har nå gått av seg det voldsomme fruktpreget den hadde tidligere og fremstår mer stram og elegant. Veldig fin vin. Imponerende å lage en så kjølig vin i et varmt år som 1994.

Smakte også Reserva "Seleccion Especial" 1994 noen dager senere, og den var mistenkelig lik Reserva 1994. Det må da være samme vinen?!? For øvrig står det "Seleccion Especial" på etiketten til Reserva 1994 som er å få på magnum til 500 kroner for tiden, så det er tydelig at det ikke er lett å holde orden på begrepene. Det er iallfall en god vin, hva den nå enn kalles.

3.4 Prado Enea Gran Reserva 1991, Bodegas Muga
Vin fra Alta-området. 5 år på gamle fat. Dyp brunrød farge, duften litt pregløs i starten, men etter hvert fint søtlig trepreg med litt medisinalt og sursøtt uttrykk. Veldig intens og flott smak med passelig med syre og tørr avslutning. Muligens var den litt for tørr? Litt delte meninger om denne. Tørrheten krever at den serveres til mat. Jeg synes det var en veldig flott vin som kom seg veldig med litt lufting.


4.1 Faustino I Gran Reserva 1994, Bodegas Faustino
90% Tempranillo, 10% Graciano og Mazuelo. Begynnende modning med mursteinsrød kant. Fortsatt mørk kjerne. Veldig aromatisk nese med sursøtt preg. Kompleks duft av frukt, treverk og skogbunn, samt en anelse sjokolade og karamell. Litt mer gammeldags vin enn Muga –94, og den er også kommet noe lenger i utviklingen, sannsynligvis på grunn av mindre ny eik. Bløt og fin munnfølelse. Den er veldig umiddelbar i aromabildet nå, og drikker faktisk ganske bra allerede. Den vil imidlertid helt sikkert lagre veldig bra. Hvor bra disse vinene lagrer fikk vi et bevis på allerede med neste vin.

4.2 Faustino I Gran Reserva 1982, Bodegas Faustino
Lys brun på farge, suveren duft av skogbunn, treverk og skogsopp. Stram og syrlig i munnen, med delikat tørrhet i avslutningen. Kanskje ikke kveldens lengste avslutning, men en veldig flott og elegant vin. Skikkelig snusevin.


5.1 Vina Tondonia Gran Reserva 1987, Lopez de Heredia
Svært lys brun farge. Denne vinen har hatt minst 6 år på gamle amerikanske eikefat. Delikat og forfinet duft av fersk skogsopp og treverk. Lite frukt igjen. Veldig lett i munnen, men med fin syrlighet og god lengde. Ren og frisk vin med en flott balanse. En av kveldens aller flotteste viner. Smakte denne vinen noen dager senere også, med stort sett samme inntrykk, men muligens litt mer frukt og farge. Begge ganger holdt den usedvanlig godt i glasset. Ikke tegn til tretthet til tross for den alderdommelige fargen. Det ble understreket at "Vina Tondonia" holder utrolig lenge, selv om den tilsynelatende kan virke gammel.

5.2 Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1970, Marques de Murrieta
Denne vinen hadde lagt 27 år på gamle eikefat! Tappet på flaske i 1997. Overraskende tett og ungdommelig farge. Nokså varm og søtlig nese med duft av rosiner, fiken og søtt treverk. Fikk portvinsassosiasjoner av duften. Veldig intens i munnen med voldsom konsentrasjon og meget fremtredende syrestruktur. Likevel langt bedre balansert enn 89eren, der syrene er helt i ubalanse. Imponerende og ennå ung vin som sikkert overlever oss alle.

5.3 Castillo Ygay Gran Reserva Especial 1968, Marques de Murrieta
Denne vinen har lenger flaskelagring enn 70-årgangen, sannsynligvis bortimot 10 år. Lysere og mer moden på farge enn 1970. Kjøligere og mer elegant duft enn den foregående. Kompleks og intens duft av skogbunn, sopp, treverk og kaffe. Fortsatt noe frukt. Intens og syrlig i munnen, men veldig flott balanse. Dette var kanskje kveldens aller flotteste vin. Duften var helt superb, og ble bare bedre med lufting. Fortsatt full av liv. Veldig moro.


Konklusjonen
Alt i alt var det en veldig flott smaking der vi til fulle fikk demonstrert hvor flotte de tradisjonelle Riojavinene er. Det var i grunnen ingen direkte skuffelser, selv om Castillo Ygay 1989 er en vin for særdeles viderekomne syrehuer. Kveldens viner var for meg Ygay 1968, Tondonia 1987 og Faustino 1982. Muga Reserva –94 var også fabelaktig.

De såkalt moderne vinene ble kanskje litt overkjørt denne kvelden, og det blir jo litt rått parti når de smakes så unge, mens de tradisjonelle vinene smakes når de er drikkeklare. Vi hadde heller ikke viner fra rene modernister som Roda og San Vicente. Tvilen får komme tiltalte til gode, og Torre Muga 1995 blir sikkert en fin vin hvis den får fred i 5-10 år, men det er vanskelig å skjønne hva som er poenget med denne nye bølgen når en smaker Vina Tondonia –87 og Faustino I –82. Dette er unike viner med nyanserte aromaer og en eleganse og særpreg som leder tankene mot virkelig god burgunder. Det skulle vel si det meste om kvaliteten på disse vinene. Det er noe som hører hjemme i en hver god vinkjeller.

Moderniseringen av Rioja er i full gang, men forhåpentligvis finnes det tilstrekkelig mange produsenter intelligente nok til å ta vare på det beste av det vi i dag kaller tradisjonell Rioja. Det får vi kanskje svar på neste gang vi samles for å smake Rioja i Vitis Bergensis.

Tilbake til toppen